home

Nøktern virkelighetsskildring

Det Norske Teatret, Scene 2: «=Oslo»

Det Norske Teatret, Scene 2: «=Oslo» Inspirert av tekstar frå «=Oslo» Bearbeidelse/regi/konsept: Petter Næss
Omsetjing: Eirik Fauske
Musikk: Nils Petter Molvær
Scenografi/kostymedesign: Leiko Fuseya
Med Heidi Gjermundsen Broch, Nicolai Cleve Broch, Jan Grønli, Marianne Krogh, Silje Storstein

Lavmælt og velsignet usentimental dokumentar om rusavhengige menneskeskjebner.

I de siste årene er dokumentarformen blir stadig mer vanlig på teaterscenen: I Bell-check tok for eksempel Janne Langaas opp nordsjødykkernes skjebne mens Kjetil Skøyen rettet søkelyset mot innvandrerens problemer i Larache.  Fredag hadde Det Norske Teatret premiere på =Oslo, der «alle tekstane er henta frå bladet, og er stort sett skrivne av seljarane sjølve. Vi har klipt og limt litt, men orda orda er deira», skriver teatret i programmet.

Gatemagasinet =Oslo ble startet i 2005. Det utkommer hver måned, og ikke bare skriver rusmisbrukere i magasinet, de står også for salget. De kjøper bladet fra utgiver for 25 kroner, selger det for 50, og beholder differansen. I forestillingen forteller flere om hva det har betydd for dem: en kvinne er på vei tilbake til et normalt og rusfritt liv, flere gleder seg over å ha fått muligheten til å skrive igjen, mens uteliggeren som har intervjuet Kongen forklarer ham at fordi han er blitt selger, «slepp (han) vere kriminell» .

Med Nicolai Cleve Broch som rusmisbruker og Jan Grønli som Kong Harald, går dette intervjuet som en rød tråd gjennom forestillingen som ellers består av korte, flyktige møter med menneskeskjebner som det av en eller annen grunn har gått galt med.

Hvorfor det har gått galt? Hva det er som gjør at rusopplevelsen hos enkelte skaper en avhengighet som de færreste klarer å komme seg ut av? Det sier «=Oslo» ingenting om. Dette er et helt bevisst valg fra teatrets side, for selv om forestillingen et par steder antyder en ulykkelig barndom som årsak, er den ikke opptatt  av å rette søkelyset mot skillet mellom rusavhengige og andre.

I stedet vil den «setje eit verdig lys på nokre liv som har dei same måla og draumane som dei fleste av oss, men som møtte kraftigare motstand på vegen». En litt for enkel forklaring kanskje, men når man først godtar premissene for =Oslo, er resultatet en nøktern, lavmælt og velsignet usentimental teateropplevelse.
De fem skuespillerne som uanstrengt skifter mellom ulike roller, beretter fra sine liv. De legger ikke skjul på at avhengigheten har gjort dem til uteliggere i iskalde vinternetter, fratatt dem retten til kontakt med barna og i mange tilfeller ført til lange fengselsopphold. Men dette fortelles uten dramatikk, og framstår som en i og for seg normal del av tilværelsen. De forelsker seg og drømmer om lykken, en bladselger sto like ved og solgte =Oslo da bomben smalt 22. juli, en annen driver statistikk over antall mennesker som går forbi ham uten å kjøpe bladet, ei jente minnes en sår opplevelse en julaften hos fosterfamilien, mens en ung mann opprømt husker hvordan han traff både Elsa Lystad og Jahn Teigen på julefest hos Se og Hør.
Leiko Fuseyas scenografi er enkel og suggestiv, og videoprojeksjonene stemningsfulle. Skuespillerne gjør overhodet ingen forsøk på å illudere som narkomane eller alkoholikere. Derfor kommer det nesten som et sjokk da ensemblet i slutt-tablået står samlet på scenen, og en sliten kvinnestemme over høyttaler forteller om sprøytestikk, falske gleder og ødelagt liv, og konkluderer med at «veien hit trenger ikke være lang/det kunne like gjerne vært deg». Med denne sluttsekvensen får forestillingen det virkelighetsnære alvoret den kanskje hadde trengt mer av.

Anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag 7. mars

Publisert: 08.03.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
=Oslo

=Oslo

Intervjuet med Kongen går som en rød tråd gjennom forestillingen. Her Nicolai Cle Broch med Kongen, Jan Grønli

Foto Erik Berg

=Oslo

=Oslo

Marianne Krogh

Foto Erik Berg

=Oslo

=Oslo

Hele ensemblet

Foto Erik Berg