Siste kritikker:

Dypt inn i skogen

Det Norske Teatret, Scene 3: «Skogane»

Av David Mamet
Omsetjing: Brit Bildøen
Regi: Hans Henriksen
Visuell konsulent: Nia Damrell
Med Maria Henriksen og Tobias Santelmann

«Skogane» er Scene 3s tiende produksjon, og langt fra den mest spennende.

Da han overtok ansvaret for Det Norske Teatret, sa Erik Ulfsby at Scene 3, tidligere Prøvesalen, skulle vise sterke og viktige dramatiske tekster «i eit direkte og usminka teaterspråk». Skogane er den tiende produksjonen i rekken, og vårsesongens siste.

På Scene 3 retter regissør og skuespillerne oppmerksomheten mot teksten, og scenografien er vanligvis mer eller mindre fraværende. Bortsett fra en opphøyet firkantet platting midt på scenen, og to mikrofonstativ, ett til venstre og ett til høyre, er det heller ingen scenografi i Skogane, men i lange perioder videoprojiseres selve replikkene i svart/hvitt mot bakveggen. I starten er det mulig å følge teksten, men litt etter litt forstørres den så kraftig at bokstavene opphører å være meningsbærende, og bare fremstår som dekorative kruseduller.
Det er ikke godt å si hva regissør Hans Henriksen og hans «visuelle konsulent» Nia Damell har tenkt at denne symbolske gjengivelse av teksten skal kommunisere, og i åpningsscenen er den så overveldende at den nærmest blir plagsomt påtrengende. Men etter hvert tones det visuelle ned, og nøyer seg med å danne en slags surrealistisk bakgrunn for en svært realistisk samtale mellom en mann og en kvinne.
Av replikkvekslingen mellom Ruth og Nick skjønner vi at de to tilbringer helgen i sommerhuset hans. Det ligger ved et vann langt inne i skogen, og der har han feriert siden han var barn. De to snakker lenge og temmelig usammenhengende om hegrer, vaskebjørner, forskjellige fisker, fugler og insekter. Mamet tar sikte på en fullstendig realistisk gjengivelse av samtalen mellom dem, den dreier seg bare om situasjonen de her og nå befinner seg i, og tilskueren får dermed ikke vite noe som helst om hvem de er.
Ruth håper tydeligvis at denne weekend-turen skal føre til starten på et langt samliv. Hva Nick vil, er mer uklart, for jo mer hun febrilsk snakker i vei, jo mindre sier han. Uventet prøver han å tiltvinge seg samleie med henne, og når hun ikke umiddelbart tenner på hans klossete tilnærmelser, begynner de å krangle, og til slutt går han voldelig løs på henne, og nærmest slår henne ned. Det hele ender med en slags forsoning, men det er tydelig at kjærlighetshistorien deres synger på aller siste vers.
Ved å plassere Nick og Ruth alene langt inne i skogen, totalt uberørt av andre mennesker, nærmest som en slags moderne Adam og Eva, har David Mamet antakelig ønsket å gi en dyptloddende og allmenn skildring av forholdet mellom mann og kvinne, og skal vi tro ham, er det lite håp for et gjensidig, ekte samhold mellom dem.
Det er kanskje nettopp fordi Mamet er så opptatt av å vise Nick og Ruth som prototyper på Mann og Kvinne, at stykket langt fra å være tidløst, virker ganske gammelmodig. Verre er det imidlertid at det er temmelig kjedelig: Nick og Ruth snakker og snakker, men ingenting av det de sier er spesielt interessant, den dramatiske progresjonen er svak, det lille som skjer, er ganske ubegrunnet, og de to personenes mannlige og kvinnelige egenskaper virker klisjéaktige.
Regissørens dypere mening med såvel den visuelle løsningen som ved skuespillernes tidvis bruk av mikrofonstativene, har kanskje vært å bryte med tekstens nitide realisme. Samtidig vektlegger replikk-instruksjonen rollenes psykologiske sannsynlighet: Med talende kroppsspråk, tydelig mimikk og nyansert replikkføring gjør Maria Henriksen og Tobias Santelmann alt de kan, og det er ikke lite, for å skape levende troverdige mennesker av Ruth og Nick. Når de ikke lykkes, er det ikke deres skyld.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 19. mars