Trikketur i tid og rom

Oslo Nye Teater: Oslotrikken

Utviklet av Johannes Joner og Karsten Fullu
Regi: Johannes Joner
Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen
Regiassistent og videoproduksjon: Catharina Natalie Wandrup
Foto og videoproduksjon: Knut Joner
Med blant andre Birgitte Victoria Svendsen, Sidsel Ryen, Anders Hatlo og Eli Anne Linnestad

En artig teaterlek, men litt vel mye tøv og tull.

I fjor satt et trollbundet norsk folk foran TV-skjermen og fulgte Bergensbanen fra Oslo til Bergen minutt for minutt, for deretter å reise i 134 timer med Hurtigruten i det som NRK stolt kalte «verdens lengste TV-program».
Oslo Nye tar opp konkurransen, og inviterer til guidet trikketur på Centralteatret der trikkelinje 19, Ljabru-Majorstua, for anledningenogså tar en avstikker ned til Rådhusplassen.
Mens publikum inntar sine plasser, ønskes de velkommen av de to guidene, Karianne (Birgitte Victoria Svendsen) og Annekari Marstein (Eli Anne Linnestad) som vandrer omkring i salen, før de klatrer opp på scenen og går ombord på trikken. Så ankommer den litt spesielle trikkeføreren (Kari-Anne Grønlund) og etter en stund er alt klart til avgang.
Trikken triller ut av endestasjon Ljabru og nedover mot Oslo, og det gjør vi også. Ja, og det er det morsomste ved hele Oslotrikken, videoprojeksjonene i stadig bevegelse skaper illusjonen av at vi virkelig er trikkepassasjerer, men ikke nok med det, vi blir også en del av den virkeligheten som utspiller seg i byen utenfor scenen. Det er virtuell virkelighet på høyt nivå: faren virker svært reell når en bil brått stopper på tvers av trikkesporet, og jeg trekker et lettelsens sukk når når trikkefører Syvertsen – hva annet kan en trikkefører hete? – i aller siste liten unngår kollisjonen.
Et godt stykke på vei opptrer de to guidene helt mønstergyldig, og underholder oss med faktiske opplysninger om området vi kjører gjennom. Men så begynner det å skje saker og ting: Først dukker Sidsel Ryen opp som seg selv, en glimrende primadonna-parodi, dernest ankommer musiker Tom Berg og buktaler Bjørn Eidsvold (Knut Wiulsrød) med dukken Kåre som bare snakker griseprat.
Siste mann ombord på trikken er en forvirret forsker, Knut Faldbakken – overhodet ikke i slekt med forfatteren, presiserer han (Anders Hatlo) stadig vekk. Han har oppfunnet en tidsmaskin: Med den skal han gjenfinne sitt livs store kjærlighet som ble borte for ham under en Nei til EEC-demonstrasjon i 1972.

Dermed forandrer den hittil behagelige trikketuren seg til en vanvittig overdådig heisatur der vi nærmest svimler mens trikken rygger opp Ekebergåsen i mange hundre kilometer i timen, for så å ta ordentlig sats og bokstavelig talt fly nedoverbakke for å havne i Frognerparken anno 1972 til anakronistiske toner fra et band fra 2008, Japee and the Funk Minority.

Nå går det stadig mer over stokk og stein, og Joner/Fullu og ensemblet burde ha holdt fantasien i litt strammere tøyler. Selve tidsreise-ideen er god, men den skusles dessverre bort i mye mas og fjas. Heldigvis er ablegøyene i det store og hele morsomme, replikkene treffer ganske ofte, og med sitt vanlige overspill skaper Anders Hatlo her en totalt usannsynlig og barokk bajas.
Denne våren har det lykkes teatersjef Catrine Telle å gjøre Oslo Nye til byens eget teater: På Hovedscenen den morsomme, stemningsfull og samtidig vemodige vandringen gjennom Oslo-poeten Lillebjørn Nilsens univers, og nå altså Oslotrikken en artig teaterlek gjennom Oslos gater.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 26. mars

Publisert: 03.04.12 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!