Siste kritikker:

Feiende flott fotballfest

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Norge-Brasil Ein fotballopera

Tekst: Are Kalvø
Musikk: Helge Førde
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi og kostymedesignar: Mia Runningen
Med Charlotte Frogner, Pål Christian Eggen, Jon Bleiklie Devik, Ida Holten Worsøe og mange, mange flere

Ikke engang en fotballskeptiker kan unngå å bli sjarmert og begeistret av fotballoperaen «Norge-Brasil»

Hittil har det kjente idrettsspørsmålet vært: «Hvor var du da Brå brakk staven?” Etter fredagens premiere på fotballoperaen Norge-Brasil vil det måtte endres til «Hvor var du da Norge knuste Brasil?»
I programmet gir mange av de medvirkende i Det Norskes fotballopera sitt personlige svar på akkurat det spørsmålet, og bortsett fra Ida Holten Worsøe som overhodet ikke husker kampen, er Norges uventede seier over Brasil på Stade du Vélodrome i Marseille St.Hansaften 1998 for alle de andre blitt stående som en stor opplevelse.
Jeg skal innrømme at jeg ble glad over ikke å være den eneste som ikke har et forhold til den juniaftenen i 1998. Personlig er jeg totalt fotball-uinteressert, og jeg var faktisk ganske engstelig da jeg fant plassen min i Hovudsalen der kampen utspiller seg på bakscenens storskjerm, ledsaget av Arne Scheies intense kommentarer. Ville jeg overhodet kunne forstå noe av det jeg kom til å se? Riktignok hadde jeg lest på teatrets hjemmeside at dette var «ein komedie som til og med (kunne) nytast av folk som verken liker opera eller fotball» – men hva om det bare var et klokt salgstrick? Sjangeren «fotballopera» kan jo avskrekke
flere.
Den gang ei. Norge-Brasil er en vittig og fantasifull fuge der hovedtema er en stilisert utgave av den historiske kampen i Marseille, mens sidetemaene er de forskjellige livshistoriene til tre-fire personer. Selv om ingen av dem egentlig er fotballfans, blir likevel sekundet da Rekdal skårer, det sannhetens øyeblikk som forandrer deres liv.
En ung kvinne (Charlotte Frogner) bryter ut i belcanto-sang, presterer en utrolig koloratur-arie, og ender som en av verdens største sangerinner; mannen som hittil bare har åndet og levd for delingslinjen i Barentshavet, skjønner at det er politiker han skal være, og blir Norges Jonas Gahr Støre; gjesten (Thomas Bye) våger å komme ut av skapet, og synger begeistret at «Rekdal fekk meg homo», mens Jenta (Ida Holten Worsøe) endelig blir gjenforent med franskmannen i sitt liv, og lever lykkelig alle sine dager.
Som seg hør og bør er fotballens mestere vår tids guder: De hylles og tilbes, og deres heltedåder forandrer livet til oss vanlige dødelige. Men samtidig gjør Kalvø også litt narr både av dem og av oss: Et eksempel er den grandiose sluttscenen. Skildringen er en vittig og treffsikker samfunnssatire, en dimensjon som fremheves av Jonas Degeruds elegante og sprelske koreografi. Salens lystige latterbrøl fikk meg til å forstå at jeg utvilsomt gikk glipp av en del spesifikke fotballpoeng, men jeg moret meg reservasjonsløst over Kjetil Rekdals gule sko, Per Schaannings treffsikre Drillo-parodi, en pussig Myggen i Asbjørn Halstens skikkelse, og ikke minst over den for meg ukjente Egil Østenstads (Trond Teigen) som gang på gang tror han nå skal få komme på banen, men like ofte blir skuffet.
Urpremieren på Norge-Brasil fant sted i Nordfjord i 2010 med Opera Nordfjord som produsent og Svein Sturla Hungnes som regissør. I den anledning skrev komponist Helge Førdeati «musikken er inspirert av tradisjonell klassisk opera, men også av jazz og jazzen si evne til å ta opp i seg andre musikkformer». Resultatet er en virtuos og fornøyelig lek med alle operaens musikalske sjablonger, glimrende framført av teatrets ensemble, og like overbevisende fulgt opp av librettist Are Kalvø som morer seg kostelig over å drive gjøn med bøndene fra «Norge/eit veldig veldig lite land/der alle har same etternamn».
På skikkelig opera-manér kan vi følge teksten på skjerm, og får dermed med oss sangnumrenes mange språklige finesser. Men iallfall én gikk meg hus forbi: Å «suge i fotball». Et grundig Google-søk ga ingen tilfredsstillende forklaring, men enkelte scener tydet på at i fotball-språket er «suging i fotball» uttrykk for fotballskepsis. Dermed tilhører kanskje jeg de som hittil «har suget i fotball». Det vil jeg nok fortsette å gjøre. Med unntak av Norge-Brasil for den hever fotballen opp til en original, intelligent og sjarmerende samfunnssatire, glimrende sunget, spilt og regissert.

Dennre anmeldelsen sto i Klassekampen, mandag 26. mars