Siste kritikker:

Svartedauen vender tilbake

Statsteatret gjester Det Norske Teatret, Scene 3 «1349 Pesten»

Av Yngve Sundvor i samarbeid med Statsteatret
Regi: Yngve Sundvor
Musikk; Edvard Grieg, Johannes Svendsen og flere
Med Gard B. Eidsvold, Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen og Marit A. Andreassen

Det ser ut til at Statsteatret betar mange med et enkelt og grovkornet scenespråk.

Sammen med regissør Yngve Sundvor har fire godt etablerte skuespillere, Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen, startet Statsteatret. De har et stort prosjekt, «Norge 1066-2066» der de «ønsker å «skrive» fortellingen om Norge på nytt og bringe den ut i by og bygd for et stort publikum. (...) Planen er å lage ti forestillinger på ti år» og den siste forestillingen skal bli «en framtidsfabel av Norge i 2066».
Det startet i fjor med Slaget ved Stamford Bridge, en burlesk crazykomedie om vikingtidens slutt i 1066. I år har gruppen valgt musikalsjangeren for å gå løs på pesten, svartedauen som fra 1349 til 1359 tok livet av iallfall halvparten av Norges befolkning. Til neste år tar de fatt i Reformasjonen, kunstnerisk sjanger ennå ikke avgjort.
Pesten 1349 handler om «restaurant»eieren Svein (Gard B. Eidsvold) og hans tre sønner, den over-intelligente byttingen Kjærulf som ikke kan snakke, arbeidssomme Ola og religiøse Arnfinn (Cato Skimten Storengen). En dag finner de en fremmed sovende i stova, det er italieneren Antonio (Kim Sørensen) på flukt fra Pesten. Ettersom han er fra Pisa, lærer ham dem å lage pizza, til stor glede for restaurantgjestene, her publikum på de to første benkeradene.
Men til venstre på scenen står en truende hvit skygge: Yersinia Pestis, Pesten herself i Marit Andreassens skikkelse. Eller for å si det med åpningsscenen som slår an tonen: «Tidenes comeback. En av de riktig store kanonene er atter klar for manesjen. Hun ble en hit i Italia i 1347 og slo for alvor igjennom her hjemme i 1349. Hun ble en landeplage av de helt store».

Slaget ved Stamford Bridge konkluderte med det ikke var så rart at norske soldater fremdeles roper «til Valhall» når de går til angrep, for «bak skallet (er vi) fortsatt vikinger». Pesten 1349 slutter med at den fanatisk kristne Arnfinn overlever etter å ha tatt livet både av broren som var «bytting», dvs. Satans barn, og av jøden Antonio, jøder ble jo den gangen forfulgt og drept for å ha forårsaket pesten. Har vi kommet lenger i dag eller lar vi oss fremdeles styre av våre fordommer og av befalingene til autoritene, kristne såvel som andre?

Scenebildet er like spartansk som forrige gang, et bord, noen stoler, en anakronistisk PC i et hjørne, men nettopp denne enkelheten understreker det folkelige ved oppsetningen.

I likhet med Slaget ved Stamford Bridge er Pesten 1349 rik på enkel, grovkornet humor. Spillestilen er så voldsom og karikert at den nærmer seg det amatørmessige, og i god parodisk stil er sangnumrene overflødige og utenpåklistret – for dette er en musikal. Det synges til toner av Grieg og Svendsen, ja til og med Hansens Valdresmarsjen er blitt arie, sammen med «Fola Fola Blakken». Men mot slutten skifter stemningen brått, og «alvoret» setter inn.
I «gamle dager» - den gangen det verken fantes film, radio, tv eller dataspill – var teatret den eneste folkelige underholdningen, og etter å ha sett Statsteatrets to første prosjekter, sitter jeg igjen med inntrykket av at deres hensikt nettopp er å gjenskape scenekunsten som upretensiøs moro med bred appell, men med et underliggende seriøst budskap. Deres lett surrealistiske og absurde teaterform har noe gammelmodig over seg, men det kan være at nettopp dette litt Monty Python-aktige kan treffe et bredt publikum hjemme, akkurat som det opplagt frydet et ganske rutinert publikum på Oslo-premieren. Enten liker man den typen teater, eller så gjør man det ikke. Jeg synes nok Pesten 1349 er noe bedre enn Stamford Bridge, men medlem av heiagjengen er jeg ikke!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 5. mai