Ibsen som provokatør

Nationaltheatret Malersalen: «Ghosts» av Henrik Ibsen

Oversatt av Hans Heiberg. Regi: Seyed Mohammad Hosseini. Gjestespill av den iranske gruppen Mordad, Teheran

Den iranske teatergruppen måtte reise helt til Norge for å få sette opp sin særegne versjon av «Gengangere»

Irans mektige sensorer har ikke tillatt teatergruppen Mordad å sette opp Ibsens Gengangere, så premieren fant sted på Nationaltheatret mandag. Dagens minimalistiske spillestil har tydeligvis også nådd Teheran. På Malersalen sitter publikum i ring rundt scenen, fordelt på fem stolgrupper som er skilt med et lite mellomrom. På scenen fem kontorstoler på hjul, og når vi kommer inn i salen, sitter de fem skuespillerne på stolene og snakker lavmælt og intenst seg imellom. Scenen mørklegges, og når lyset slås på igjen, er det bare to stoler på scenen: I den ene sitter en ung kvinne i muslimsk sjal og langbukser, i den andre en ivrig og pågående mann: Regine og snekker Engstrand. Snart kommer pastor Manders rullende inn, og da ruller snekker Engstrand ut. Når skuespillerne ikke er på scenen, sitter de på stolene sine i åpningene mellom publikumsgruppene, og følger årvåkent med i alt som skjer.

   Når den fysiske ekspressiviteten blir redusert til et absolutt minimum, får teksten desto større betydning. For å kunne vurdere skuespillernes tolkninger, må man følge med i det som blir sagt, ikke minst fordi de kulturelle kodene er oss fremmede. Forestillingen er naturligvis tekstet. Det er krevende nok å iaktta skuespillerne samtidig som man skal lese rulletekster. Men her gjør dårlig samsvar mellom de skrevne ordene og det skuespillerne tydeligvis uttrykker det enda vanskeligere, i flere av de avgjørende sluttscenene falt dessuten tekstingen helt ut. Men så vidt jeg kunne se har alle fem stor forståelse for sine roller, og Osvald imponerte med et sterk scenisk nærvær, selv om han virket så frisk og energisk at hans endelige sammenbrudd ikke var helt troverdig. 

  Det er ikke mer enn 130 år siden Ibsen skrev Gengangere, men på den tiden har vårt samfunn forandret seg enormt, og i dagens liberale og likestilte verden er det ikke lett å skjønne de voldsomme reaksjonene stykket vakte den gangen, det ble jo refusert av teatrene i Sverige, Danmark og Norge. I det perspektivet har det iranske gjestespillet stor interesse: Det virker sterkt når en kvinne, forskriftsmessig iført muslimsk sjal, utfordrer den rettroende prestens verdier, og for første gang opplevde jeg det som uproblematisk at Manders godtar alt snekker Engstrand sier: Her gir det gamle mannsforbundet seg uttrykk, og for Manders spiller kjønn og generasjonstilhørighet langt større rolle enn klasse.

   Programmet påpeker at det i dagens Iran eksisterer en dyp kløft mellom de unge og de eldre generasjonene, og at nettopp dette gjør stykket spesielt interessant. Det må i seg selv være en provokasjon at Ibsen gir de eldre ansvaret for de unges vanskjebne, et perspektiv oppsetningen følger opp ved å legge sterk vekt på gjenferd-motivet.

    Uansett tekniske svakheter var den iranske Ghosts et interessant møte med en kultur som i mangt er oss fremmed.

 

Denne anmeldelsen sto i "Klassekampen" onsdag 3. september

Publisert: 05.09.08 av IdaLou Larsen