Gåtefullt danseteater
«Gisela og Orlandos fantastiske berettelse om Pygmalion»
Med Sissel M Bjørkli og Erlend Samnøen
Lysdesign: Evely Dembacke
Kostyme og scenografi: Morten Espeland
Det starter så fint, men slutten skuffer
Sissel M Bjørkli og Erlend Samnøen er begge dansere og koreografer, og for en teatergjenger er Samnøen et kjent navn. Han har koreografert oppsetninger ved en rekke teatre, og i Nationaltheatrets «Bankerått» deltok han til og med som skuespiller. Riktignok spilte han bare seg selv, men likevel.
Programmet opplyser om at han og Sissel M Bjørkli startet sitt samarbeid i 2003, og deres kunstneriske prosjekt «består av å bearbeide temaer i flere lag: Sissel og Erlend som kunstnere som spiller karakterene Gisela og Orlando, som igjen spiller karakterene i forestillingen de fremfører».
Gisela & Orlando har tidligere laget en forestilling om Den skjønne Helena, hun som var årsak til trojanerkrigen. Denne gangen har de også tatt utgangspunkt i den greske antikken, i den kypriotiske billedhuggeren Pygmalion som den romerske dikteren Ovid forteller i sine «Metamorfoser».
Pygmalion var visstnok så forarget over de kypriotiske kvinnenes skjørlevnet at han besluttet å leve i sølibat. Men så forelsket han seg i sin egen elfenbensstatue av en vakker kvinne. Han døpte henne Galatea og bønnfalt kjærlighetsgudinnen Afrodite om å gi henne liv. Hans ønske ble oppfylt, Pygmalion giftet seg med Galatea og de fikk sønnen Paphos, grunnleggeren av byen som bærer hans navn.
Teater Manus scene ligger i mørke: En mannsstemme gjenforteller Pygmalions historie, mens en kvinnestemme med små variasjoner gjentar det han sier. Så opplyses scenebildet: det er nakent, bortsett fra en slags fjellformasjoner av sammenkrøllet papir. En mann i kjortel lister seg inn. Et tordenskrall driver ham ut igjen. Så trekkes en ubevegelig kvinne over scenen, Pygmalions statue. Mannen følger henne inn på scenen, og i en suggestiv og stemningsfull sekvens opplever vi hennes oppvåkning, og deres påfølgende kjærlighetsmøte. Men så begynner de to å løpe frenetisk rundt og rundt til han faller utmattet ned, og klager over vondt i ryggen. Nå tyder deres hverdagslige dialog på at de ikke lenger spiller sine roller, men er gått over til å være Gisela og Orlando.
Etter en stund søker de tilflukt inne i papirformasjonene. Usynlige kaver de rundt på scenen, til de dukker fram med munnen full av blod og synger en sang jeg bare oppfatter siste ordet av: lachrymosa, hvilket indikerer et requiem. Mannen peker mot noe uendelig vakkert i det fjerne. Hun ser det ikke. Lyset slukkes. «Berettelsen» er over.
Forestillingens intense og uttrykksfulle første del, med sin fine miks av dans, tekst og musikk, innga forventninger. De gikk dessverre ikke i oppfyllelse. Så får jeg bare håpe at Gisela og Orlandos hensikter er mindre uforståelige for målgruppen deres enn de var for meg.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 16. juni
Publisert: 18.06.12 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
«Gisela og Orlandos fantastiske berettelse om Pygmalion»