home

Den statistiske Osloborger

Nationaltheatret, Hovedscenen:«En folkefiende i Oslo»

Av Rimini Protokoll
Konsept, manus og regi: Helgard Haug og Daniel Wetzel
Scenedesign: Marc Jungreithmeier og Mascha Masur
Lysdesign og projeksjoner: Marc Jungreithmeier
På scenen: 101 Oslo-borgere

Ibsenfestivalens statistiske åpningsforestilling tok sitt publikum med storm.

Teaterkollektivet Rimini Protokoll har vunnet internasjonal anseelse gjennom sin spesielle dokumentariske tilnærming til teatret. Prosjektene deres bygger på nitide undersøkelser av den virkelighet de ønsker å vise på scenen. De benytter ikke profesjonelle skuespillere, men amatører, eller «spesialister», slik teaterkollektivet kaller de som medvirker i produksjonene deres. I år er det deres framstilling av Norges hovedstad som åpner Nationaltheatrets Ibsen-festival, den 13. i rekken.

SIkkert på grunn av festivalen, men antakelig også som en hyllest til Ibsen som samfunnsanalytiker, tar Helgard Haug og Daniel Wetzel utgangspunkt i fjerde akt i Ibsens Folkefiende, der stykkets hovedperson, dr. Thomas Stockmann, har innkalt til folkemøte for å forklare hvorfor han mener at kurbadet, en viktig inntektskilde for byen, må stenges. Møtet ender med at «den kompakte majoritet» utroper Stockmann til folkefiende.

Når teppet går opp, står det over 100 kvinner, menn og barn på scenen. I alder spenner de fra noen måneder til nærmere 90 år, her er både etniske nordmenn og fremmedkulturelle. Teatret har valgt deltakerne på grunnlag av statistiske kriterier, og mener å ha funnet fram til et representativt tverrsnitt av byens befolkning.

I nærmere to timer skal de på vegne av oss Osloboere ta stilling til en mengde ulike spørsmål: Bør narkotika legaliseres, kongehuset bestå, loven som forbyr sexkjøp oppheves, oljeboring utenfor Lofoten tillates og stortingsvalg avholdes oftere enn hvert fjerde år? Dette er bare noen av de problemstillingene som «folkemøtet» besvarer ved stadig å flytte seg fram og tilbake til den delen av scenen der de hører hører hjemme, angitt ved plakater med «enig» eller «ikke enig».

Det blir mye løping, og selv om spørsmålene er både aktuelle og engasjerende, kommer de til tider så tett at det blir vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg blir sittende ganske forvirret mens jeg forgjeves strever med å danne meg et slags helhetsinntrykk av hva vi nordmenn mener om viktige saker som forurensning og overforbruk på den ene siden, og mer likegyldige som shopping på den andre.

Dette er statistikk for alle pengene, en slags omfattende Monitor-undersøkelse, og i de fleste viktige spørsmålene ser antallet motstandere og tilhengere ut til å være ganske jevnt. Verdt å merke seg er et overveldende flertall er uenig i Gro Harlem Brundtlands påstand om at «det er typisk norsk å være god», mens like mange er overbevist om at prostitusjon ikke vil ta slutt. Til gjengjeld har dødsstraff knapt ti tilhengere.

Dersom forestilling er ment som en slags kommentar til Ibsens utsagn om at «mindretallet har alltid rett», er det grunn til å glede seg over at flertallet av Oslos befolkning her står fram som velorientert, fornuftig og etisk bevisst. Det kan innvendes at undersøkelsene aldri tar opp vanskelige spørsmål som for eksempel rasisme, til tross for at nærmere 30 av de 100 på scenen ikke er etnisk norske. Det kan skyldes at spørsmålet er for brennbart, eller at Haug og Wetzel ser Norge – og Oslo – utenfra.

Heldigvis blir de statistiske undersøkelsene iblant avbrutt av at enkelte deltakere får presentere seg selv og sine meninger. Noen av dem er vant til offentlighet, som kommunikasjonsrådgiver Raheela Chaudry, finansbyråd i Oslo Kristin Vinje, journalist Terje Gammelsrud, Frp-politiker Kent Andersen og Marianne Sunde, som kjemper en innbitt mot at Ekeberg skal bli skulpturpark, mens andre kanskje står fram for første gang. Disse innspillene tilfører forestillingen en kjærkommen dramatisk avveksling.

Statistikk som teaterunderholdning er nytt, og tatt i betraktning hvor få av de spurte som var interessert i statistikk, er det gledelig at en så annerledes forestilling ble møtt med voldsom og langvarig stående applaus. Scenens 100 Oslo-borgerne vant utvilsomt sine medborgeres hjerter.

Denne anmeldelsen sto i KLassekampen lørdag 25. august

 

Publisert: 28.08.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
En folkefiende i Oslo

En folkefiende i Oslo

Foto Erik Aavatsmark

En folkefiende i Oslo

En folkefiende i Oslo

Foto Erik Aavatsmark