home

Når livet slipper taket

Nationaltheatret, Malersalen «Jeg forsvinner»

Av Arne Lygre
Regi: Eirik Stubø
Scenografi og kostymedesign: Kari Gravklev
Lysdesign: Ellen Ruge
Med Gisken Armand, Laila Goody, Stine Marie Fyrileiv og Eindride Eidsvold

En spennende, men krevende utforskning av jeg’ets forhold til andre

Malersalen er mørkegrå og naken med bare noen pinnestoler langt framme på gulvet. Gisken Armand kommer inn og langsomt, nærmest rituelt, lukker hun først det ene vinduet som vender ut mot verden, så det andre. Så går hun bort til stolen, setter seg, og begynner å snakke. «Jeg er en kvinne. Jeg er alene i et rom». Snakker hun til oss tilskuere? Kanskje. Det eneste sikre, er at Lygre bevisst leker med teaterillusjonen.

Hun forteller at dette huset er hennes barndomshjem, og at det er her hun har tilbrakt hele sitt liv. Hun sier at hun er lykkelig, hun har en mann, en venninne som igjen har en datter, sammen er de «nesten som en familie».

Venninnen (Laila Goody) kommer inn. «Jeg» forteller at venninnen bærer på en koffert. Litt senere kommer venninnens datter (Stine Marie Fyrileiv), også hun med en usynlig koffert. Hun skulle hente kvinnens mann på kontoret, men han dukket aldri opp. Vi skjønner at et eller annet oppbrudd nærmer seg. «Vi må dra», sier venninnen, og selv om kvinnen nøler, hun vil jo ikke reise uten mannen, blir hun til slutt med de to andre.

Ikke i den sceniske virkeligheten. Der sitter de tre kvinnene fremdeles på hver sin stol i det tunge grå rommet. Men skal vi tro Kvinnen, «sitter (de) ved havet. Det er andre som (dem) på denne stranden, mange andre. Vi ser ut mot øya. Vi ser mennesker svømme». Har det skjedd en naturkatastrofe, har det brutt ut borgerkrig i landet, eller projiserer de to middelaldrende kvinnene sin indre angst ut i alle de truende farene som er til stede overalt i samfunnet i dag?

 «Jeg» legger ikke skjul på at hun «alltid har vært redd for å dø, for smerte. Ikke så mye den jeg har opplevd. Men tanken på det som kan komme», og kvinneskjebnene hun og venninnen stadig fabulerer fram, er tragiske: En kreftsyk kvinne får sin dødsdom, en annen blir drept av sin mann, en tredje mister sin datter i en ulykke. Men i det fjerne ler mennesker og gleder seg over livet. Hvem vet, sier venninnen, en gang vil også vi kunne «få et nytt liv».

Kvinnens mann kommer fremdeles ikke. Venninnen trøster henne. «Din mann er sterk. Han klarer seg». «Men ikke sammen med meg», svarer Hun. Til slutt forlater også venninnen henne. Tilsynelatende for å lete etter datteren. Men kvinnen gjennomskuer hennes motiver: «hun (ville) egentlig miste meg... det er noe ved meg, i denne situasjonen, som hun mislikte så sterkt at hun ikke lenger ville forholde seg til det. At jeg er en annen, uten å vite det».

Er hun blitt en annen, eller er hun på vei til å forsvinne? Slik vi alle gjør, har hun oppfattet seg selv gjennom de menneskene som har stått henne nær. Når den ene etter den andre av hennes nærmeste går fra henne, opplever hun heller ikke seg selv lenger. Hun «forsvinner». I oppsetningens siste scene sitter hun fremdeles på stolen. Og nå ser hun sin mann komme inn. Men hun finnes ikke lenger i hans liv, og ikke engang deres såreste minne – sønnen de mistet som to-treåring – angår ham nå. Han går videre. Og hennes «liv er over. (Hun) er borte.»

I enda sterkere grad enn Lygres tidligere stykker, er »Jeg forsvinner» mest av alt en litterær tekst, noe Erik Stubøs regi understreker. Teksten har ingen ytre handling, det finnes lite psykologisk spenning i samtalene mellom personene, den lille dramatikken som finnes, ligger i de oppdiktede historiene. Eirik Stubø har valgt å nedtone overgangen mellom disse historiene og den virkelige virkeligheten, og lar dem gli nærmest umerkelig over i hverandre, kanskje nettopp for å understreke at utviklingen skjer på det indre psykologiske plan, ikke på det ytre.

Da «Jeg forsvinner» hadde urpremiere i Paris i fjor, var regissør Stéphane Braunschweigs scenebilde visstnok ganske komplekst, og han benyttet også videoprojeksjoner: Eirik Stubøs minimalistiske tolkning stiller store krav til skuespillerne, spesielt til Gisken Armand som bærer hele forestillingen. Hun får glimrende fram de fine nyansene i Kvinnens desperate forsøk på ikke å bli borte, og det er regissørens ansvar at hun til tider blir så innadvendt og lavmælt at hun blir vanskelig å følge.

 I kontrast er Eindride Eidsvold som Mannen en klar og tydelig skikkelse, og det er litt underlig at Eirik Stubø har valgt å sløyfe Arne Lygres opplysende epilog der «Jeg» definitivt er forsvunnet, og Mannen begynner et nytt liv med en ny kvinne.

«Jeg forsvinner» er en interessant, men krevende forestilling, og opplevelsen blir nok best dersom man setter seg inn i teksten på forhånd.   

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. august

 

 

 

Publisert: 28.08.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Jeg forsvinner

Jeg forsvinner

Gisken Armand (Jeg) og Eidride Eidsvold (Min mann). I den definitve oppsetning har Eirik Stubø sløyfet bokstavprojeksjonene som her sees på kostymer og scenografi

Foto: Erik Berg

Jeg forsvinner

Jeg forsvinner

Gisken Armand

Foto: Erik Berg

Jeg forsvinner

Jeg forsvinner

Laila Goody (Min venninne), Stine Marie Fyrileiv (Min venninnes datter), Gisken Armand (Jeg) og Eindride Eidvold (Mannen min)

Foto: Erik Berg