En konvensjonell tolkning
Katona József Theatre, Budapest, gjester Ibsenfestivalen Regi: Tamás Ascher Scenografi: Zsolt Khell Kostymer: Györgyi Szakács.
I Tamás Aschers regi blir «Vildanden» nćrmest til underholdningsteater. Det kler stykket dĺrlig.
Det velrenommerte Katona József Theatre fra Budapest gjester Ibsenfestivalen med Vildanden i regi av Tamás Ascher. Han er en av Europas mest anerkjente regissører, og i 2001 satte han opp Ödön von Horváths Historier frå Wienerskogen på Det Norske Teatret. Jeg skrev den gangen at regien var «mesterlig … teatermagi av høy klasse».
Jeg hadde derfor store forventninger til Vildanden, men denne gangen ble de ikke innfridd. I programmet står det at «regissør Tamás Ascher leverer Ibsen slik du leser ham fra boken. Her blir du ikke utfordret av kontroversielle regigrep eller modernisering av Ibsens tekst. Dette er først og fremst godt fortellerteater med sterke skuespillere».
En for så vidt korrekt beskrivelse. Tamás Ascher legger stor vekt på selve intrigen. Han får ensemblet til å gjenfortelle den med et til tider følelsesmessig voldsomt og utadvendt spill, og slik fremhever han det melodramatiske hos Ibsen, og minner om at han utvilsomt ble påvirket av den franske boulevard-dramatikeren Eugène Scribe. Ascher har tydeligvis hatt problemer med slutten. Den er langt fra det beste Ibsen har skrevet, men her blir den et klart antiklimaks, et masete langdrygt innslag absurd teater som også bryter med regien for øvrig.
Det sier noe om utviklingen i norsk teater at en sterkt sosialrealistisk Ibsen-tolkning i dag virker underlig fremmed, så fremmed at jeg lenge trodde at Tamás Ascher, i et forsøk på å gjøre Ibsen lettere forståelig for et ungarsk publikum, hadde føyd en rekke nye og hverdagslige replikker til teksten, med det sørgelige resultat at den til tider var blitt både overtydelig og banal. Det har Ascher ikke gjort, alt står i originalen, riktignok uttrykt på et mer gammelmodig språk enn rulletekstenes norske oversettelse. Men i perioder gir teksten her likevel inntrykk av å være overpratsom, iallfall når man samtidig leser den norske oversettelsen, og det henger nok sammen med den sterkt uttrykksfulle spillestilen.
Her er det også voldsomme temperamentsutbrudd, iallfall målt med nordisk målestokk; Stadig vekk kysses, klemmes og klappes det, like impulsivt oppstår det basketak og håndgemeng, og ensemblet imponerer med sin presise og uttrykksfulle kroppsbeherskelse. Samspillet for øvrig er intenst, troverdig og realistisk, selv om alle karaktertrekk blir satt på spissen: Hjalmar er så livsudugelig og selvbedragersk at han nærmest blir komisk, kandidat Molvig er knapt i stand til å stå på beina, og den fornuftige doktor Relling er omtrent like tilsjasket. Gregers er en ensporet og ulykkelig ung mann som ikke finner seg til rette i verden, og oppriktig tror at han skal redde den ekdalske familie. Gina og og Hedvig skaper ekte og varme skikkelser, men i denne oppsetningen er det mennene som står sentralt.
De sterke skuespillerprestasjonene til tross, skuffet denne Vildanden. Ikke fordi oppsetningen var konvensjonell, i seg selv kan det snart framstå som et meget originalt grep. Nei, den skuffet fordi det virket som om Tamás Ascher ikke har villet noe mer med Vildanden enn å underholde publikum i to og en halv time – og som ren underholdningsdramatiker er Ibsen ikke helt på høyden.
Din kommentar:
Vildanden
Familien Ekdal mens den fremdeles er lykkelig
Vildanden
Hedvigs fřrste samtale med Gregers Werle