Siste kritikker:

Uklare seksuelle nevroser

Det Norske Teatret, Scene 3: «Dei seksuelle nevrosane til foreldra våre»

Av Lukas Bärfuss
Omsetjing: Ragnar Hovland
Regissør: Carl Johan Karlson
Med bl.a. Charlotte Frogner, Geir Kvarme, Ragnhild Hilt

Det er ikke lett å skjønne hvor Carl Johan Karlson vil hen med Dei seksuelle nevrosane til foreldra våre

Det er sju år siden den sveitsiske dramatikeren Lukas Bärfuss skrev Dei seksuelle nevrosane til foreldra våre. Det er dramatikerens hittil største suksess, og er blitt spilt i mange land.

Her hjemme satte Lars Erik Holter det opp på Den Nationale Scene i 2007. Jeg anmeldte oppsetningen i Klassekampen under tittelen «Besk politisk satire», og skrev blant annet at «Lukas Bärfuss skildrer en mørk og dyster virkelighet, og samfunnsproblemene han tar opp er sørgelig aktuelle i vår moderne, tilsynelatende så humane og siviliserte verden».

Slik opplevde jeg ikke stykket som onsdag hadde premiere på Det Norske Teatrets Scene 3 i en oppsetning signert Carl Johan Karlson, en ung svensk registudent, ferdig utdannet til neste år. Denne gangen er den politiske dimensjon fraværende, og regissøren konsentrerer seg om den unge hovedpersonens psykiske problemer.

Som en følge av intens medisinering gjennom hele puberteten er Dora blitt fullstendig sløv og apatisk. Nå er hun blitt 16 år, og moren som ønsker å finne tilbake til datteren, får legen til å avbryte behandlingen. Det går ikke lang tid før den «nye» Dora lar seg «forføre» av en eldre mann i parfymebransjen.

Han har sadistiske tilbøyeligheter, og nærmest voldtar henne, men for Dora er det brutale samleiet en åpenbaring. Fra nå av er sex det eneste som opptar henne, hun kan aldri få nok, og oppfører seg hemningsløst ikke bare overfor forføreren, men også overfor grønnsakshandleren hun jobber hos, legen som behandler henne, ja her til og med overfor faren.

Hun blir snart gravid. Moren og legen sørger for at hun aborterer, og når hun etter en stund forteller dem at hun har lyst til å få barn, får de henne tvangssterilisert samtidig med at de innbiller henne at hun vil kunne bli fruktbar igjen hvis hun vil. En stund kan det se ut som om elskeren er blitt glad i henne, men han går lei, og når stykket slutter, vet hun det ikke selv. men hun er ganske alene i verden, og går en tung skjebne i møte.

«Da eg las teksten første gongen, stilte eg meg spørsmålet om det ikkje var til det beste for alle at ho blei sterilisert», uttaler regissør Carl Johan Karlson på teatrets hjemmeside. Denne oppfatningen farger tolkningen, og Dora – glimrende og nyansert spilt av Charlotte Frogner – framstår først og fremst som en sinnslidende, nymfoman ung kvinne med schizofrene tendenser.

Vi får egentlig aldri vite om sykdommen er genetisk eller skyldes oppvekstmiljø og oppdragelse, men slik Ragnhild Hilt og Bernhard Ramstad tolker foreldrene, som forøvrig aldersmessig her heller kunne vært sekstenåringens besteforeldre, virker de forholdsvis normale og fornuftige, selv om de fremdeles behandler tenåringen som et barn. Replikkinstruksjonen har valgt å tone ned alt som kan forklare hvorfor Bärfuss har kalt stykket «dei seksuelle nevrosane til foreldra våre», for eksempel de prektige, besteborgerlige foreldrenes noe ukonvensjonelle sextur til en campingplass.

Resultatet er en litt forvirrende oppsetning som ikke gjør det enkelt å skjønne hva regissøren mener. Tolker han stykket som en kritisk utlevering av vår sexfikserte tid, slik den moralske formaningstalen til Legen kan tyde på? Eller ser han det som et psykologisk drama om samfunnets svikt overfor de som faller utenfor?

Det var altså et et helt annet, og langt viktigere stykke jeg så i Bergen for fem år siden. Hva kan det komme av, all den tid teksten er den samme? Skyldes det at Lars Erik Holters oppsetning var mer gjennomtenkt og engasjert enn Carl Johan Karlsons?

Kanskje. Men forklaringen kan også være at tidene har endret seg langt mer radikalt på de siste fem årene enn vi er klare over, slik at en tekst som den gangen kunne settes opp som en «sterk og medrivende politisk satire» i dag krever en annen helhetlig tolkning for å få med seg tilskueren. Den har Carl Johan Karlson ikke funnet fram til med sin ganske konvensjonelle oppsetning.

Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen tirsdag 4. september