home

Skikkelig musikalsk show

Det Norske Teatret, Hovudscenen: "Evita"

Tekst: Time Rice
Musikk: Andrew Lloyd Webber
Regissør: Svein Sturla Hungnes
Scenograf: Ola Bråten
Kostymedesigner: Mette Jacobsen
Koreograf: Marianne Skovli Aamodt
Med blant andre Heidi Gjermundsen Broch, Frank Kjosås, Jon Bleiklie Devik, Ingeborg S. Raustøl, Sigve Bøe

Ikke uventet er "Evita" Heidi Gjermundsen Brochs forestilling. Men hun får god støtte av både Frank Kjosås og Ingeborg S. Raustøl

Det er sjelden at en teateroppsetning får så meget forhåndsomtale som Evita. Det skyldes kanskje at det ikke så ofte skrives musikaler om politiske kjendiser som  tilhører vår nære fortid, slik Eva Peron gjør det.
Fattigjenta fra den argentinske landsbyen dro til Buenos-Ayres i 1934 15 år gammel, og etter hvert spilte hun både teater og film, men alltid i mindre roller. Det er blitt hevdet at hun i denne ti-års perioden også lot seg underholde av rekke elskere, men påstanden er omstridt. Da hun i 1944 giftet seg med general Juan Peron, og ikke minst da han året etter ble valgt til Argentinas president, fikk hun endelig den stjernestatus hun så lenge hadde drømt om.
Hun ble en viktig politisk støttespiller for sin mann, hatet av den argentiske overklassen, men elsket av folket. Hun hadde aldri noen formell stilling i regjeringen, men kjempet for kvinners stemmerett, og støttet de fattige gjennom Eva Perons Fond. Samtidig solte hun seg i glansen av sin berømmelse og brukte enormt med penger på luksuskjoler fra franske motehus og kostbare smykker. Det ble landesorg da hun døde av kreft i 1952, bare 33 år gammel, og hun dyrkes fremdeles nærmest som en helgen, nå nesten 60 år etter sin død.

Hun er en kontroversiell skikkelse, og Tim Rice prøver å få fram den dobbelte oppfatningen av henne i musikalen som hadde premiere på Det Norske Teatret for en uke siden. Han gjør det ved å la en ung mann kalt Che fungere som en slags kritisk forteller og kommentator gjennom nesten hele forestillingen. Denne Che sees gjerne som en representant for Che Guevara, men hvorvidt dette var librettistens hensikt i utgangspunktet er uklart.
Musikalsk er Evita langt nærmere operasjangeren enn musikalen. Her finnes ingen talte replikker, alt synges, og bortsett fra et par iørefallende melodier som «Gråt ikke mer Argentina» er musikken ganske komplisert og krevende.
Ola Bråtens scenografi er enkel, nærmest abstrakt. En dobbeltseng framme på scenen heves opp og ned etter behov, og blir til symbolet på hvordan Eva Perons brukte sex for å få makt. Bakerst et slags galleri der Eva, og til tider også Peron, henvender seg til det argentinske folket som vi følger i svart/hvitt videoer. I midten en slags catwalk, og på begge sider åpne rom til soldater, fine fruer og andre.
Når teppet går opp, sitter en enslig kvinne og spiller trekkspill ved siden av en radio. Snart kommer meldingen om Eva Perons bortgang, og Che (Frank Kjosås) overtar med arien «Å for et sirkus» der han gir tydelig uttrykk for sin kritiske innstilling til den avdøde.
Tim Rices libretto har ingen handling i ordets egentlige forstand, men følger Evitas liv gjennom en rekke løsrevne scener. Kjenner man ikke til hennes livsløp på forhånd, er det ikke lett å følge med.
Frank Kjosås som Che og Heidi Gjermundsen Broch har en forbilledlig sangdiksjon, de synger alene, og blir stort sett ikke overdøvet av musikken. Det blir heller ikke Ingeborg S. Raustøl, Perons forsmådde elskerinne. Hun har bare et nummer, «Eit anna krypinn og ein sliten bag», men det gjør hun glimrende.
Alle de øvrige medvirkende synger stort sett sammen med to, tre eller flere, og på premieren var det vanskelig å få med seg mer enn en løsrevet setning her og der. Det skyldes ikke nedsatt hørsel som følge av høy alder. Mitt følge på 25 hadde samme opplevelse, og mente også at lydnivået til tider var unødig høyt.
Det er ikke første gangen det skjer, og Det Norske burde overveie å tekste sine musikaler, slik at selve innholdet ikke forsvinner underveis. Det gjelder ikke minst for Evita som tydeligvis også fra regissørens hånd er ment som seriøst, politisk teater, en dimensjon som dessverre bare delvis kommer fram i en oppsetning der det glatte show-aspektet dominerer.

Heidi Gjermundsen Broch synger praktfullt som alltid, men librettoen gir henne ikke anledning til å utdype Evita-skikkelsen. Frank Kjosås imponerer i rollen som Che, men de øvrige forblir anonyme. Jeg klarte ikke knapt å skille Peron fra de øvrige offiserene, og at Evita hadde en bror, oppdaget jeg først da jeg leste programmet. Med andre ord var denne Evita en forholdsvis kjedelig opplevelse. Men som vanlig på Det Norske var publikum fra seg av begeistring. Så dette blir nok en stormsuksess.

Publisert: 24.09.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Evita

Evita

Heidi Gjermundsen Broch

Foto Erik Aavatsmark

Evita

Evita

Che (Frank Kjosås)

Foto Erik Aavatsmark

Evita

Evita

(Evita) Heidi Gjermundsen Broch og Peron (Jon Bleiklie Devik) 

Foto Erik Aavatsmark

Evita

Evita

Heidi Gjermundsen Broch og Ingeborg Raustøl - på det tidspunkt er begge oberst Perons elskerinner

Foto Erik Aavatsmark