Siste kritikker:

Gripende dødsdans

Det Norske Teatret, Scene 3 «Dødsdansen»

Av August Strindberg
Omsetjing: Margunn Vikingstad
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Med Paul-Ottar Haga, Ingrid Jørgensen Dragland og Gard Skagestad

En sterk tolkning med øyeblikk av ren teatermagi

I år er det hundre år siden August Strindberg døde. Her hjemme er det blitt markert med at både Nationaltheatret og Riksteatret i vår satte opp Frøken Julie, og torsdag hadde Dødsdansen premiere på Det Norske Teatret. Regissør er unge Russland-utdannede Sigrid Strøm Reibo som i år vant Heddas regipris for Molières klassiske komedie om Misantropen.

Spranget er stort fra den visuelt overdådige Misantropen på Rogaland Teaters Hovedscene til det nakne scenebildet i Dødsdansen på Scene 3. Men Strøm Reibo viser igjen at hun er en av våre mest lovende unge regissører, og hennes intense tolkning byr på øyeblikk av sjelden teatermagi.

Som vanlig på Scene 3, har forestillingen ingen scenografi. På bakveggen henger et stort bilde av en borgerlig stue fra 1890-årene, en ganske direkte gjengivelse av interiøret Strindberg beskriver i sine sceneanvisninger. På scenen en stabel med enkle moderne klappstoler, og et piano. Det er det hele, men den nakne scenen forsterker inntrykket av at Alice og Edgar som snart har vært gift i 25 år, nå er prisgitt hverandre, innesperret i et lukket rom, uten kontakt med omverdenen.

Handlingen utspiller seg på en garnisonøy utenfor Stockholm. Karriereambisjoner til tross har ikke Edgar drevet det lenger enn til å bli kaptein, mens Alice da hun giftet seg ga avkall på en visstnok lovende skuespillerkarriere. Parets barn har flyttet til byen. Stykket er historien om noen dramatiske dager i et samliv som arter seg som en kamp på liv og død. Her ender kampen uavgjort med en haltende forsoning mellom ektefellene, men i Dødsdansens annen del som ikke spilles så ofte, dør Edgar til slutt av hjertesvikt.

I åpningsscenen sitter Edgar (Paul-Ottar Haga) og Alice (Ingrid Jørgensen Dragland) foran på scenen på hver sin stol, lenge uten å si ett ord til hverandre. Når de begynner å snakke sammen, er tonen hatsk og spydig, Så kommer Alices fetter Kurt (Gard Skagestad), nettopp utnevnt til karantenemester på øya, og aggresjonen mellom ektefellene slår ut for fullt. Begge kjemper for å få Kurt over på sin side. En stund ser Alice ut til å vinne ham over, men til slutt flykter Kurt i panikk, for han har erfart sannheten i kapteinens ord: «alle som kjem i nærleiken av oss, blir onde».

I tråd med Strindbergs tekst følger Sigrid Strøm Reibos personinstruksjon mønstret til den klassiske tragedien. Konflikten tiltar i styrke før katarsis inntreffer: Fra starten av tolker skuespillerne rollene intenst, men likevel forholdsvis stillferdig. Så etterhvert som konfliktene øker, blir de stadig mer direkte, helt til det fysiske uttrykket topper seg i et voldsomt utagerende crescendo som etterfølges av en sliten resignasjon.

Paul-Ottar Hagas nyanserike og menneskelige tolkning gjør at jeg – nesten –får medfølelse med den onde, og brutale kapteinen. Han er forestillingens bærende kraft, men Ingrid Jørgensen Dragland gjør en sterk rolle som den skakkjørte, iskalde og manipulerende Alice. Gard Skagestad har mindre å spille på, men overbeviser som den splittede og søkende Kurt. Det slår gnister av samspillet mellom de tre, og replikkføringen får briljant fram komikken som også ligger i teksten.

Strindbergs kvinneskildringer har gitt ham rykte som kvinnehater. Ufortjent, etter min mening, for han er like ubarmhjertig utleverende i sine skildringer av menn. Kvinnene hans er onde, slu og beregnende, men mennene er også onde, og i tillegg er de brutale og tyranniske.

Men merkelig nok beskriver Strindberg forholdet mellom nærmest psykopatiske mennesker slik at de angår oss, og at vi nesten kjenner oss igjen i dem. Med nitid realisme og dyp menneskelig innsikt gjengir han konfliktenes vanvittige og absurde logikk samtidig som han får fram de dyptliggende psykologiske mekanismene som gjør både kvinner og menn destruktive. Som Indras datter sier i Et drømspill : det er «synd om människorna».

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdan 22. september