home

Litterært teater

Black Box Teater, Store Scene «Londinium»

Av Demian Vitanza
Regi: Torkil Sandsund og Miriam Prestøy Lie
Scenografi: Steingrimur Eyfjord
Lyd: Trond Lossius
På scenen: Marius Havik, Birgitte Larsen, Miriam Prestøy Lie, Harald Kolaas og Tov Sletta
Produsert i Dale, Sunnfjord av Sandsund/Lie med støtte fra Norsk Kulturråd, Dramatikkens Hus, Fond for Lyd og Bilde, Fond for Utøvende Kunstnere og Preform Fjaler

London og Themsen er hovedpersoner i dramatikerens dialog med T.S. Eliot og Samuel Beckett

Torkil Sandsund har markert seg som en av våre mest interessante unge regissører, men i de senere årene har han trukket seg bort fra institusjonenes verden. Sammen med Miriam Prestøy Lie har han i Dale i Sunnfjord etablert et eget produksjonsselskap som har til hensikt å samarbeide med bl.a. institusjonsteatrene. Miriam Prestøy Lie er selv en spennende scenekunstner. Som dramatiker og regissør drev hun tidligere et eget kompani sammen med koreograf Ingri Midgard Fiksdal.

Parets første produksjon i Dale, Urmakarens hjarte, skrevet av Prestøy Lie og regissert av Sandsund, var en av fjorårets beste barneforestillinger. Londinium som fredag hadde urpremiere på Black Box Teater, er også produsert i Dale. Stykket er skrevet av norsk/italienske Demian Vitanza som i fjor gjorde seg bemerket med debutromanen Urak. Men han har også arbeidet som scenekunstner: I desember hadde han ansvaret for det vellykte prosjektet Papirløse fortellinger på Nationaltheatret.

Med andre ord: forventningene var høye foran fredagens urpremiere. Om de ble innfridd? Ikke helt. Selv om Sandsund/Lies arbeider hittil har vært både utfordrende og innovative, har scenespråket deres alltid kommunisert direkte med tilskuerne. Denne gangen skjer det i langt mindre grad, og det skyldes først og fremst at teksten som danner grunnlaget for forestillingen, er mer litterær enn den er dramatisk.

«Londinium» var Londons navn under romerriket, og byen er hovedpersonen i stykkets tre selvstendige deler som også er en slags dialog med T.S. Eliot og  Samuel Beckett. I den første, «Et terningspill» følger vi brokker av samtaler mellom forskjellige ”Han” og ”Henne”. Regien lar denne delen utspille seg i totalt mørke, nattens stemmer kommer snart fra den ene siden av scenen, snart fra den andre, iblant til og med fra salen.

UUtvekslingene mellom Han og Henne kretser om sex og manglende kontakt, de er hverdagslige, iblant nesten banale, men de kroppløse stemmene etterlater seg inntrykket av å ytre besvergelser fra dødens rike. For så vidt en sterk og original åpning. men replikkenes dramatiske utvikling er så minimal at de snart bare fortoner seg som en merkelig, monoton sang fra det hinsidige.

Brått blir scenen opplyst. En skinnsofa til venstre, et toalettbord lengst inne, et stativ med damekjoler til høyre, og tre menn. De jobber i Themsens livredningsselskap, og redder blant annet selvmordere: «Hvis noen står på kanten av ei bro og truer med å hoppe/og de ser ned på oss/ så stirrer vi tilbake./Hvis vi klarer å beholde øyenkontakt/mister de styrken de trenger for å hoppe». Men de tre middelaldrende mennene har mødre som med årene blir suicidale, og det er kjernen i den tragikomiske «Sweet Thames, run softly, till I end my song». Burlesk humor og bevisst overspill blir et tragikomisk akkompagnement til Londons allestedsnærværende Themsen.

Tredje del, «Det siste stykket» er en kvinnes sorgtunge monolog til sin elskede, skuespilleren og dramatikeren som velger å dø når det kapitalistiske fremskrittet overtar kulturbyen London. En visuelt vakker og vemodig monolog, framført av Birgitte Larsen med stor innlevelse, men iblant med mangelfull diksjon. 

Scenekunst skal ikke bare forstås rasjonelt. Den kan også invadere tilskueren følelsesmessig, og det er nok det Demian Vitanza har villet med Londinium. Og til en viss grad gjør den det.

Men til forskjell fra det litterære verket der kommunikasjonen mellom forfatter og leser oppstår umiddelbart, tror jeg at dramatikeren, for å nå målet, bevisst må innordne scenetekstens mer eller mindre ubevisste innfall og assosiasjoner en overordnet struktur. Da først vil tilskueren kunne oppleve det tilsynelatende uforståelige som uforutsigbart, men meningsfylt. Denne gangen har Demian Vitanza har ikke nådd målet.

Anmeldelsen  sto i Klassekampen mandag 24. september

Publisert: 24.09.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Londinium

Londinium

«Sweet Thames, run softly, till I end my song»

Foto Tore Magne Prestøy Lie

Londinium

Londinium

Samtalen mellom tre livreddere utgjør annen del  av "Londinium": «Sweet Thames, run softly, till I end my song»:

Foto Tore Magne Prestøy Lie