Siste kritikker:

Gjensyn med et overgrep

Riksteatret: «Blackbird»

av David Harrower
Omsett av Margot Vikingstad
Regi: Kim Sørensen
Scenografi og kostymer: Katja Ebbel Frederiksen
Med Marie Blokhus og Vidar Sandem

En sterk tekst og gode rolletolkninger gjør Blackbird til en tankevekkende opplevelse.

Blackbird hadde urpremiere under Edinburgh-festivalen i 2005, og har siden vært spilt over hele Europa. I Norge satte Nationaltheatret det opp allerede i 2006 i regi av Victoria Meirik, med Trine Wiggen og Bjørn Skagestad i stykkets to hovedroller, en oppsetning som ble Heddanominert både for regien og for skuespillerprestasjonene.
Blackbird er fortellingen om det seksuelle forholdet mellom Ray, en mann på 40, og Una, en jentunge på 12 år. Når stykket begynner er det gått 15¬-16 år siden det skjedde. Etter å ha sonet en fengselsstraff på seks år, har Ray skiftet identitet, og litt etter litt klart å bygge opp en ny tilværelse. Så en ettermiddag dukker Una uventet opp på Rays arbeidsplass. Hun har funnet fram til ham fordi hun tilfeldig har gjenkjent ham på et reklamefoto i et fagblad.

Ray gir klart uttrykk for at han helst vil slippe å ha noe med henne å gjøre. Hun på sin side insisterer på at de skal snakke sammen, men det tar en stund før samtalen kommer i gang. Gjennom de klønete forpostfektningene mellom de to bygger David Harrower opp den underliggende spenningen mellom de to som bryter ut når Una stiller det brutale spørsmålet: «Kor mange andre tolvåringar har du hatt sex med?»

Det er et høyst aktuelt tema David Harrower tar opp i Blackbird, og han gjør det dristig og ukonvensjonelt. Litt etter litt kommer det nemlig fram at selv om Una bare var 12 år den gangen, visste hun mye om kjærlighet og sex, slik mange småjenter gjør i dag, og hun ble voldsomt forelsket i den voksne mannen. Hun var så glad og stolt over at han foretrakk henne at hun med glede gjorde alt han ville ha henne til. Hva med ham? Han ble også forelsket i henne, men var det bare fordi hun var 12 år? Det benekter han selv, men kan vi tro ham?

På den ene siden legger ikke Blackbird skjul på at Rays overgrep mot Una får vidtrekkende og destruktive konsekvenser, ikke bare for henne, men også for ham. På den andre siden er stykket også fortellingen om en umulig, forbudt kjærlighet mellom barn og voksen. David Harrower gir ingen fasit, men sannheten er kanskje både at de to elsket hverandre, og at han er en av «desse sjuke jævlane» som han vil overbevise seg selv om at han ikke er. Det er denne dobbeltheten som gjør Blackbird til interessant og severdig dramatikk.

Teksten er sterk og står godt på egne ben. Det er derfor vanskelig å forstå flere av Kim Sørensens regivalg. Scenograf Katja Frederiksen har for eksempel omgjort Harrowers nedsøplede kantine til et teknisk kontorlokale uten bord eller stoler, med papirark over hele gulvet, og en kopimaskin som etter hvert bokstavelig talt tar unødig stor plass. Her og der står noen rare løsrevne vegger som til slutt dundrer sammen under Unas hardhendte behandling. Dette skal sikkert ha en symbolsk mening, men den er ikke lett å få tak i.

Sørensen har lagt til en ganske overflødig åpningsscene, som ikke finnes hos Harrower, et slags stillbilde der vi ser Ray og Una tett omslynget. Senere avbryter han gang på gang handlingen ved å fryse bildet, uten at det tilfører teksten noe. Det er også vanskelig å forstå hvorfor han har sløyfet den viktige sluttscenen der den 12-år gamle datteren til Rays nye samboer uventet dukker opp – en episode som kaster et nytt og grelt lys over hele handlingsforløpet.

Tilbake på scenen etter mange år som teatersjef gjør Vidar Sandem en hederlig innsats som en ganske tafatt og forknytt Ray, men det er Marie Blokhus som med sitt nyanserike, stadig skiftende og overbevisende spill bærer forestillingen. Samspillet mellom henne og Sandem fungerer når de virkelig snakker sammen og konfronterer hverandre, men Sørensens regi – og scenografien – fører til at de i store deler av tiden befinner seg på hver sin side av scenen. Dermed blir lange partier til monologer, mens de egentlig er en slags samtaler der bare den ene part bruker ordet som uttrykksmiddel.
Uansett oppsetningens svakheter: Marie Blokhus gjør en strålende innsats og Harrowers innsiktsfulle og sterke tekst står seg bra.

Med unntak av første avsnitt som ble sløyfet for å gi plass til foto, sto denne anmeldelsen i Klassekampen mandag 8. oktober.