Siste kritikker:

En musikalsk teateropplevelse

Det Norske Teatret, Scene 2, «33 variasjonar»

Av Moisés Kaufman
Omsetjing: Agnes Ravatn
Regissør: Hilde Andersen
Scenografi: Kari Gravklev
På klavér; Ingrid Andsnes
Med blant andre Marianne Krogh, Bjørn Skagestad, Kirsti Stubø, Jan Grønli

Takket Ingrid Andsnes’ tolkning av Beethovens musikk, er «33 variasjonar» en spesiell teateropplevelse.

Musikkforlegger og komponist Antonio Diabelli inviterte i 1819 Wiens mest kjente komponister til å skrive hver sin variasjon over en vals han selv hadde skrevet. Det fortelles at Beethoven, som den eneste, først avslo tilbudet, men at han så ombestemte seg, og mellom 1819 og 1823 ikke komponerte én, men hele 33 variasjoner.
Moises Kaufmans «33 variasjonar» som bygger videre på denne «historiske» hendingen, ble en suksess i statene, og ble nominert til fem Tony Awards, deriblant for årets beste scenetekst.
Stykket har et utradisjonelt og interessant utgangspunkt som i form kan minne om dokumentaren: Springende og episodisk berettes tre ulike historier, hvorav to utspiller seg i vår tid, mens vi i den tredje møter Diabelli , Beethoven, og Beethovens biograf Anton Schindler – de tre siste i tidsriktige kostymer.
Hovedpersonen i stykket er en midddelaldrende kvinnelig musikkforsker, Katherine Brandt som er rammet av en sjelden og uhelbredelig sykdom. Hun er blitt trollbundet av historien om Diabelli–variasjonene, og bestemmer seg for for at før hun dør, skal hun klare å finne ut av hvorfor en ganske likegyldige vals fikk Beethoven til å komponere noen av musikkhistoriens mest kjente variasjoner.
Et annet tema er Katherines og datteren Claras vanskelige forhold, og i en tredje parallell handling følger vi Beethoven gjennom hans siste leveår, en tid preget av sykdom, tiltakende døvhet og pengemangel. En komplisert og mangslungen fortelling, men de stadige vekslingene mellom vår tid og 1820–årene glir smertefritt over i hverandre. Det helt spesielle ved stykket er at Beethovens musikk spiller en av de viktigste «rollene».
I Kari Gravklevs enkle og effektive scenografi er bakveggen dekket av høye bokhyller der Beethovens nedtegnelser til variasjonene stadig projiseres. Til venstre et skrivebord som tilhører en svunnen tid, i midten et tidløst bord i forskningsbiblioteket, og til høyre, et tredje bord, sentrum for dagens hverdagsliv.
Foran på scenen til venstre, et flygel, og forestillingen åpner ved at pianisten setter seg og bokstavelig talt slår an tonen. For Beethovens musikk, suverent og mangfoldig tolket av Ingrid Andsnes, ledsager hele stykket, og det er den som gjør «33 variasjonar» til en ny og annerledes teateropplevelse.
Moisés Kaufman skriver i sitt forord at «stykket ikkje ein rekonstruksjon av ei historisk hending, men snarare ein serie variasjonar over ein augeblink i eit liv», og har delt opp sin egen tekst i 33 variasjoner med hver sin tittel. Han har store ambisjoner, men klarer ikke helt å innfri dem.
Det er mange fine iakttakelser i skildringen av det vanskelige mor/datter–forholdet, men verken det eller datterens kjærlighetshistorie med morens sjarmerende pleier Mike, blir helt integrert i hovedhandlingen. Det virkelige livet er nok nettopp så komplisert, men det lar seg ikke så lett overføre til scenen, og etter pause blir forestillingen ganske langdryg – både Beethoven og Katherine Brandt tar altfor lang tid på å dø.
Jeg vet ikke om regien må ta sin del av skylden. Hilde Andersen burde kanskje gått mer brutalt til verks? Men med Marianne Krogh i spissen som ensporet, litt fanatisk forsker gjør ensemblet en flott innsats: Jan Grønli er en grotesk Beethoven, Bjørn Skagestad den nervøse Schindler, og Kyrre Haugen Sydness en forfengelig Diabelli. Også Kirsti Stubø som kompleksfylt datter, Marit Adelaide Andreassen som hjertevarm bibliotekar, og Kyrre Hellum som datterens kjæreste skaper gode og troverdige skikkelser. Ingen av dem kan noe for at det blir litt vel mange variasjoner.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen 16. eller 17.oktober