Jakten på menneskenaturen
Av Pierre de Marivaux
Oversatt av Olav Torbjørn Skare
Regi: Yannis Houvardas
Scenografi: Johannes Schütz
Kostymedesign: Nora Furuholmen
Med bl.a: Birgitte Larsen, Nils Golberg Mulvik, Petronella Barker, Hannah Woozene Kvam
«Disputten» –overraskende, tankevekkende og morsomt teater
Den franske komedieforfatteren Marivaux levde 50 år etter Molière, og mens hans forgjenger skrev karakterkomedier og samfunnssatirer, var det kjærlighetens mange nyanser som opptok Marivaux. Så hadde også samfunnet forandret seg, opplysningstiden var på fremmarsj, og kvinnen begynte å spille en viktigere rolle i samfunnet. Denne samfunnsutviklingen preger Marivaux’s teater.
Innholdsmessig er han en forbausende moderne dramatiker, og det forklarer at han blir stadig mer populær i Europa. I Norge er han lite kjent: Disputten er den første Marivaux–oppsetningen på Nationaltheatret, og først i 1998 ble ett av hans stykker satt opp her, Kjærleikens triumf på Det Norske Teatret.
Disputten, ett av hans siste stykker, hadde urpremiere for 268 år siden, 19. oktober 1744. Datidens publikum reagerte så negativt at det bare ble spilt den ene gangen, og det var nesten glemt til Patrice Chéreau høsten 1973 satte det opp i en sagnomsust versjon. I dag er det en av dramatikerens mer kjente komedier. Den korte enakteren er en rik og forbausende aktuell tekst, som på få sider skildrer den kyniske bruken av mennesker som forsøkskaniner, leker med iscenesatt virkelighet, og nådeløst beskriver en selvopptatt og selvforherligende ungdomskultur
Disputten har ingen vanlig handling eller intrige, men er rett og slett anskueliggjøringen av et menneskelig eksperiment som skal avgjøre om det er mannen eller kvinnen som av natur er mest utro. Dette debatterer en fyrste og hans venninne Hermiane. Hun holder på at det er mannen i kraft av av hans overlegne stilling, og fyrsten er ikke uenig. Allerede i hans fars tid ble spørsmålet diskutert, og et eksperiment startet: fire nyfødte barn ble satt ut i et hus i skogen, der de ikke møtte andre mennesker enn to svarte tjenere.
Bruk av mennesker som forsøksdyr, er ikke nytt. Historien har mange eksempler på barn satt ut i isolasjon i et forsøk på å finne tilbake til menneskets sanne natur. I Disputten er vi, sammen med fyrsten og Hermiane, vitner til at eksperimentet fullføres.
Frie for alle sivilisasjonens hemninger oppdager de fire ungdommene begeistret det erotiske begjæret, og forelsker seg hodestups. Men til tross for at de to svarte tjenerne (Issaka Sawadogo og Hannah Wozene Kvam) gjør hva de kan for å hjelpe, utvikler det seg snart et brutalt maktspill: fullstendig betatt av sin egen kjønnhet, mener de to kvinnene at de er verdens vakreste. De raser mot den andre som ikke er enig, og begge vil ha de to unge mennene til å foretrekke dem, og dermed bekrefte deres skjønnhet.
De to unge mennene starter med å være gode venner, men blir hissige rivaler straks kvinnene kommer inn i bildet. Under slike forhold har kjærligheten dårlige kår, og konklusjonen er nok at ansvaret for kjærlighetssviket er likt fordelt mellom mann og kvinne.
Som en slags ironisk kommentar til det hele, dukker et ideelt kjærestepar opp mot slutten, men det hjelper lite: Hos Marivaux har eksperimentet gjort Hermiane så skuffet over menneskenaturen at hun forlater åstedet. Regissør Yannis Houvardas har valgt en annen, mer kynisk slutt. Den erotiske leken de har vært vitne, til må ha opphisset Hermiane og Fyrsten, for når scenen er tom, begynner de langsomt å kle av seg: hun desillusjonert, han ivrig og pågående. Houvardas’ egen oppfatning av menneskenaturen?
Slik Hermiane og Fyrsten fremstilles her, både gjennom sminke og kostymer, er de eksponenter for en dekadent og forgangen kultur, mens de unge på mange måter fremstår som typiske representanter for vår tid. Dette skildrer Houvardas gjennom deres livlige og ekspressive kroppspråk som er spesielt vellykket i de unges erotiske møter.
Alt i alt en overraskende og morsom teateraften. Ledet av en opplagt og sprelsk Birigtte Larsen gjør alle skuespillerne en fin innsats, og min eneste innvending er at Houvardas’ regi iblant er vel tung på labben, og blir litt overtydelig.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen medio oktober
Publisert: 07.11.12 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
Disputten
Disputten