home

Mislykket fornyelsesforsøk

Nationaltheatret, Amfiscenen: "En folkefiende" av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Mari Moen og Runar Hodne Regi: Runar Hodne Scenografi: Olav Myrtvedt Med Mads Ousdal, Per Egil Aske, Ingjerd Egeberg, Erlend Bakker, Christian Greger Strøm, Jan Sælid med flere

Å fornye Ibsen er alle ærgjerrige regissørers mål i dag. Med «En folkefiende» mislykkes Runar Hodne med bravur.

Det er nesten tredve år siden Nationaltheatret sist spilte «En folkefiende». Det er lenge siden, men det er kanskje ikke så rart, for det er ikke ett av Ibsens beste stykker. Selve forelegget, historien om den godtroende og naive legen som taper kampen mot forurensning fordi motstanderne hans er dyktige og durkdrevne politiske manipulatorer, kan fremdeles angå oss, men utformingen Ibsen har gitt «En folkefiende» gjør det ikke lett å aktualisere stykket. 

Ibsen skal ha hatt ideen til «En folkefiende» allerede før han skrev «Gengangere», men skildringen av den halsstarrige doktor Stckmann må ha blitt påvirket av samtidens voldsomme reaksjoner på «Gengangere». Ibsen ble jo selv stemplet som folkefiende: Han hadde våget å ta opp så brennbare og smertefullt relevante temaer som syfilis og incest. Det ligger litt selvironi i Ibsens utlevering av legen, som naturligvis har helt rett når han vil avsløre det råtne vannet i kurbadet, men som samtidig er ulidelig selvsentrert, selvhøytidelig og aldri så lite stormannsgal.

Ibsen hadde visstnok tenkt å skrive et «lystspill», men endte opp med å konstatere at komedien hadde fått en del tragiske sider. Denne dobbeltheten i stykket har påvirket Runar Hodnes tolkning, og han har bestemt seg for å legge minst like stor vekt, om ikke større, på komikken. Dessverre klarer han ikke å få de løsslupne opptrinnene og de mer streite scenene til å smelte sammen, og helheten blir sprikende.

I sin iver etter å understreke de farseaktige elementene, har Runar Hodne funnet fram til et ganske spesielt regigrep - en norsk regissør med respekt for seg selv kan knapt tenke seg å sette opp Ibsen uten regigrep i dag! Runar Hodne har fått for seg at alle følelser skal gis overdimensjonerte fysisk uttrykk: for å illustrere den gode stemningen i det stockmannske hjem i første akt beveger alle seg i dansetakt mens de framfører replikkene, i siste akt senker lysriggen seg over den kuede og forfulgte Stockman, og samtlige må krype rundt på scenen. Men når Stockmann skjønner at han er «den sterkeste mann i verden» fordi «han står mest alene», rettes lyskasterne opp slik at han står badet i forklarelsens lys. Kjernefamilien, Stockmann med kone og datter, symboliseres ved at de tre står klistret sammen i en incestuøs omfavnelse, mens det rivaliserende søskenforholdet mellom Stockmann og hans bror byfogden gir seg uttrykk i at legen stadig løfter broren opp i skrittet og tvinger ham til å trippe over scenen, og redaktør Hovstad, som føler seg tråkket på fordi han er av bondeslekt, legger seg bokstavelig talt flat ved byfogdens føtter.

I det store og hele mislykkes Runar Hodne med sin bisarre oppdatering av «En folkefiende>. Det fysisk outrerte uttrykket fjerner alle nyanser i Ibsens tekst som blir både overforenklet og overtydelig, og dessverre mer pinlig enn lattervekkende.

Skuespillerne følger trofast og lydhørt opp Runar Hodnes regi, og de fysiske prestasjonene er imponerende. Mads Ousdal er svært dyktig, og det er sørgelig at han ikke får vist hva han kunne gjort av rollen med en mindre manisk regi. Det er iallfall ikke hans skyld at til og med hans flammende tale under folkemøtet rett og slett blir søvndyssende, men det er kanskje ikke så rart når «folket» glimrer med sitt fravær. Per Egil Aske er i den heldige situasjonen at han som øvrighetens kyniske representant ikke har noen følelser å gi uttrykk for. Han må bare la seg herse med, og får derfor anledning til å gi en klassisk rolletolkning. Dermed vinner stykkets skurk nesten vår sympati. Redaktør Hovstad (Erlend Bakker), journalist Billing (Christian Greger Strøm) og boktrykker Aslaksen, men spesielt de to første, fremstilles som reinspikka karikaturer. Slik er de også ment fra Ibsens hånd, men det enorme overspillet fører dessverre til at de skriker så konstant at det nesten blir umulig å oppfatte det de sier.

Et ærgjerrig forsøk på å fornye Ibsen? Kanskje, men det faller flatt til jorden.

Denne anmeldelsen sto i "Klassekampen" mandag 8. september

 

 

 

 

 

Publisert: 09.09.08 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
En folkefiende

En folkefiende

Fra venstre Mariann Hole (Petra), Mads Ousdal (Tomas Stockmann), Ingjerd Egeberg (Katrine)9 og Per Egil Aske (Peter Stockmann)

Foto L-P Lorentz

En folkefiende

En folkefiende

Tomas Stockmann(Mads Ousdal) samme med broren Peter (Per Egil Aske)

Foto L-P Lorentz

En folkefiende

En folkefiende

Mads Ousdal er Tomas Stockmann

Foto L-P Lorentz