home

Samisk spøkelseshistorie

Beaivvás Sámi Teáhter gjester Det Norske Teatret, Scene 3 «Silbajávri/Sølvvannet»

Av Rawdna Carita Eira
Til samisk: Anne Wuolab
Regi: Haukur J. Gunnarsson
Scenografi: John Kristian Alsaker
Kostymer: Berit Marit Hætta
Komponist: Håvard Lund
Med Elle-Máijá Tailfeathers, Ingá Márjá Sarre, Ánte Siri, Nils Rune Utsi,Anitta Suikkari, Mary Sarre og Egil Keskitalo

«Sølvvannet» er noe så sjeldent som en uhyggelig teatergrøsser

I fjor gjestet Beaivváš Sámi Teáhter Det Norske Teatret med Rawnda Carita Eiras, «Sangen fra Rotsundet«, der dramatikeren med utgangspunkt i en brutal kriminalsak fra 1790–tallet, skildret konfrontasjonen mellom den norske og den samiske kulturen. I «Sølvvannet» er handlingen lagt til våre dager, men også denne gangen spiller fortiden en viktig rolle: En tragisk hendelse fra 1750–årene er avgjørende for alt som skjer i løpet av den drøye timen forestillingen varer.
Eira skriver i programmet at hun, etter å ha sett egne tenåringers begeistring for dårlige skrekkfilmer, tenkte at «dette må vi da kunne gjøre bedre på teatret! Videreføre gamle fortellertradisjoner, lærdommen vi fikk fra mytene – kombinere det med moderne virkemidler og skape et univers som er aktuelt for ungdom av i dag». Resultatet er en skikkelig teatergrøsser.
Fire ungdommer, to gutter og to jenter, har dratt på tur til Sølvvannet for å lete etter sølvskatten som ifølge tradisjonen skal ligge gjemt et sted i nærheten av vannet. De har reist en lavvo, men så setter uværet inn, lavvoen velter, og de unge søker tilflukt i det de tror er en forlatt gamme. Men der tar de altså feil, og de blir trukket inn i en skummel og livsfarlig spøkelseshistorie.
Sentralt i fortellingen står myten om utburden, som finnes i svært mange europeiske kulturer. Utburden er gjenferdet etter et spebarn som er blitt satt ut for å dø uten å ha blitt døpt. I samisk tradisjon ansees den for å være det farligste av alle spøkelser, og den kan bare få fred hvis det døpes med et ikke–menneskelig navn mens Fadervår blir lest baklengs.

Det er en uhyggelig, men også ganske innviklet historie Eira har satt seg som mål å fortelle, og på Det Norske Teatret var den ikke helt lett å følge. Beaivváš bruker samisk som scenespråk, men tekster alltid sine oppsetninger. Det gjør teatret også denne gangen, men tekstingen var her lagt til forkanten av scenen, og dermed usedvanlig vanskelig å oppfatte for tilskuere som ikke satt på de aller første radene. Ikke minst fordi tåken som stadig overrasker de fire unge, også la seg over teksten og gjorde den helt uleselig. Det var synd, for dermed forsvant en del viktige momenter.
I det store og hele har Eira skrevet et spennende stykke, og som hun sier, «grusomme historier har fascinert mennesker fra tidenes morgen». Og selv om jeg i øyeblikket overhodet ikke ble skremt av det som gikk for seg på scenen, opplevde jeg til min forbauselse en tydelig uhyggestemning etter forestillingen. Den skyldtes nok dramatikerens, regissørens og ikke minst scenografens vellykte gjengivelse av mennesket i møte med naturens uutgrunnelige og mystiske krefter, et underliggende tema i oppsetningen.
John Kristian Alsakers tilsynelatende enkle, urealistiske men hele tiden skiftende og fantasieggende scenebilde gir handlingen et treffsikkert og spennende drømmeperspektiv. De fire unge skuespillerne – Elle-Máijá Tailfeathers, Ingá Márjá Sarre, Ánte Siri og Nils Rune Utsi, bedre kjent som rapperen Slincraze som nylig ble prisbelønnet i Namsos – er overbevisende og troverdige som representanter for en ny generasjon, mens Beaivváš’ faste ensemble, Anitta Suikkari, Mary Sarre og Egil Keskitalo denne gangen imponerer som gjenferder fra en svunnen tid.

Anmeldelsen sto i Klassekampen 10. november

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

+

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Samisk spøkelseshistorie
Beaivváš Sámi Teáhter gjester Det Norske Teatret, Scene 3
«Silbajávri/Sølvvannet»
Av Rawdna Carita Eira
Til samisk: Anne Wuolab
Regi: Haukur J. Gunnarsson
Scenografi: John Kristian Alsaker
Kostymer: Berit Marit Hætta
Komponist: Håvard Lund

«Sølvvannet» er noe så sjeldent som en uhyggelig teatergrøsser
I fjor gjestet Beaivváš Sámi Teáhter Det Norske Teatret med Rawnda Carita Eiras, «Sangen fra Rotsundet«, der dramatikeren med utgangspunkt i en brutal kriminalsak fra 1790–tallet, skildret konfrontasjonen mellom den norske og den samiske kulturen. I «Sølvvannet» er handlingen lagt til våre dager, men også denne gangen spiller fortiden en viktig rolle: En tragisk hendelse fra 1750–årene er avgjørende for alt som skjer i løpet av den drøye timen forestillingen varer.
Eira skriver i programmet at hun, etter å ha sett egne tenåringers begeistring for dårlige skrekkfilmer, tenkte at «dette må vi da kunne gjøre bedre på teatret! Videreføre gamle fortellertradisjoner, lærdommen vi fikk fra mytene – kombinere det med moderne virkemidler og skape et univers som er aktuelt for ungdom av i dag». Resultatet er en skikkelig teatergrøsser.
Fire ungdommer, to gutter og to jenter, har dratt på tur til Sølvvannet for å lete etter sølvskatten som ifølge tradisjonen skal ligge gjemt et sted i nærheten av vannet. De har reist en lavvo, men så setter uværet inn, lavvoen velter, og de unge søker tilflukt i det de tror er en forlatt gamme. Men der tar de altså feil, og de blir trukket inn i en skummel og livsfarlig spøkelseshistorie.
Sentralt i fortellingen står myten om utburden, som finnes i svært mange europeiske kulturer. Utburden er gjenferdet etter et spebarn som er blitt satt ut for å dø uten å ha blitt døpt. I samisk tradisjon ansees den for å være det farligste av alle spøkelser, og den kan bare få fred hvis det døpes med et ikke–menneskelig navn mens Fadervår blir lest baklengs.

Det er en uhyggelig, men også ganske innviklet historie Eira har satt seg som mål å fortelle, og på Det Norske Teatret var den ikke helt lett å følge. Beaivváš bruker samisk som scenespråk, men tekster alltid sine oppsetninger. Det gjør teatret også denne gangen, men tekstingen var her lagt til forkanten av scenen, og dermed usedvanlig vanskelig å oppfatte for tilskuere som ikke satt på de aller første radene. Ikke minst fordi tåken som stadig overrasker de fire unge, også la seg over teksten og gjorde den helt uleselig. Det var synd, for dermed forsvant en del viktige momenter.
I det store og hele har Eira skrevet et spennende stykke, og som hun sier, «grusomme historier har fascinert mennesker fra tidenes morgen». Og selv om jeg i øyeblikket overhodet ikke ble skremt av det som gikk for seg på scenen, opplevde jeg til min forbauselse en tydelig uhyggestemning etter forestillingen. Den skyldtes nok dramatikerens, regissørens og ikke minst scenografens vellykte gjengivelse av mennesket i møte med naturens uutgrunnelige og mystiske krefter, et underliggende tema i oppsetningen.
John Kristian Alsakers tilsynelatende enkle, urealistiske men hele tiden skiftende og fantasieggende scenebilde gir handlingen et treffsikkert og spennende drømmeperspektiv. De fire unge skuespillerne – Elle-Máijá Tailfeathers, Ingá Márjá Sarre, Ánte Siri og Nils Rune Utsi, bedre kjent som rapperen Slincraze som nylig ble prisbelønnet i Namsos – er overbevisende og troverdige som representanter for en ny generasjon, mens Beaivváš’ faste ensemble, Anitta Suikkari, Mary Sarre og Egil Keskitalo denne gangen imponerer som gjenferder fra en svunnen tid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

+++++++++++++++

 

 

 

 

 

 

Publisert: 11.11.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Sølvvannet

Sølvvannet

Mary Sarre/"Márjá"

Beaivvá/H. O. Utsi

Sølvvannet

Sølvvannet

Elle-Máijá Tailfeathers, Ánte Siri, Ingá Márjá Sarre, Nils Rune Utsi (Kátja, Mihkkal, Mia, Jovsset)

Beaivvá/H. O. Utsi

Sølvvannet

Sølvvannet

Elle-Máijá Tailfeathers/"Kátjá", Anitta Suikkari/"Sirina

Beaivvá/H. O. Utsi