Siste kritikker:

Spennende integrering

Det Norske Teatret, Scene 3: «Fuck my life»

Av dei ti ungdomane på scenen, alle mellom 15 og 18 år
Etter eit originalkonsept av Pol Heyvaert
Regi, intervjuar og konsept: Per Olav Sørensen

Det spennende ved «Fuck my life» er at den både er teater og dokumentar

I 2010 samlet den belgiske regissøren Pol Heyvaert selvopplevde historier fra ungdommer i Cork til en forestilling som ble spilt av de unge selv under byens Midtsommerfestival. Per Olav Sørensen tente på ideen, og har overført den til norske forhold.
På Scene 3 står en rekke firkantede klosser. Et lerret utgjør bakveggen, mens mikrofoner skiller scenen fra teatersalongen. Lyset dempes, og på lerretet kan vi lese at regissør Per Olav Sørensen gjennom Oslo–skolene fikk kontakt med 70 ungdommer som han så intervjuet. 10 av dem ble valgt ut, og det er de vi nå skal bli kjent med.
Ungdommene toger inn. Fem av dem, tre jenter og to gutter, er etnisk norske, mens de andre fem, her er det tre gutter og to jenter, er av utenlandsk opprinnelse, og de to jentene går med hijab.
Åpningsscenen bringer tankene hen på en annen av høstens dokumentarforestillinger, Rimini Protokolls «En folkefiende». Vi presenteres først for tall og statistikk, blant annet om den økende selvmordsprosenten blant ungdom. Men stemningen skifter brått når en av guttene kommer med et vittig, men voldsomt og ganske treffende angrep på den norske selvtilfredshet. Dermed er forestillingen i gang, og i timen som følger blir vi kjent med ti svært ulike ungdommer, som alle har det til felles at de ikke legger skjul på at livet byr på mange vanskeligheter.
Noen sliter med fysiske, andre med psykosomatiske plager, mens en homofil legning har vært et problem for en tredje. Brutale krigsopplevelser og familietragedier har preget barndommen til noen av dem, en ung jente lider under stadig rasistisk diskriminering, mens en annen mer eller mindre bevisst søker tilflukt i datalivets drømmeverden.
En eneste av dem ser ut til ikke å ha noen problemer av betydning, og det er en ung fremmedkulturell gutt som bor på Grønland der han trives som fisken i vannet, og han er en humørfylt og innsiktsfull medspiller i flere av de morsomme sketsjene som ungdommene selv har lagt inn i forestillingen.
De ti unge er ærlige og personlige. Enkelte av historiene deres er så tøffe og gripende at det er rart å tenke seg at ungdommer som tilsynelatende er helt vanlige, kan bære på en så dramatisk fortid, og overleve. For det er det opplagt at de gjør: livsskraften er sterk, og selv om langt fra alle vil betro publikum sine drømmer, er de unges kroppspråk det sikreste tegnet på deres tro på livet.
Noe av styrken ved forestillingen er at de unge forteller om seg selv med bemerkelsesverdig distanse. Dermed faller de aldri i selvmedlidenhetens felle. I stedet gir de iblant rett og slett inntrykk av å være dyktige unge skuespillere på en scene, og der og da er det jo nettopp det de er.
«Fuck my life» oppleves faktisk til en viss grad som effektivt og aktuelt teater. Det gjør det også vanskeligere fullt ut å tro på alt det som fortelles på scenen. Samtidig er nettopp denne dobbeltheten kanskje noe av det mest positive ved prosjektet, for selv om historiene, og til en viss grad ordene som de fortelles med, opplagt er ungdommenes egne, beskytter distansen dem mot å bli altfor personlige og utleverende. Dette doble perspektivet er er interessant, og utvider på sett og vis dokumentarsjangeren.

Scene 3 er utvilsomt den gjennomført mest spennende arenanen på Oslos institusjonsteatre. Gledelig er det at teatret med «Fuck my life» nesten lekende lett forener en dobbelt målsetning: På den ene siden klarer forestillingen å integrere etnisk norske og fremmedkulturelle i ett og samme prosjekt, på den andre henvender den seg til en forsømt publikumsgruppe, ungdom mellom 15 og 20 som her får en opplevelse som snakker direkte til dem.
I neste uke skal Showbox–festivalen rette søkelyset mot scenekunst–tilbudet til barn og unge. Alle deltakerne bør gå mann av huse for å få med seg «Fuck my life»!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 24. november