Mens vi venter på revolusjonen
Av Bretolt Brecht
(Re)konstruksjon, konsept, regi og oversettelse: Tore Vagn Lid
Scenografi og video: Kyrre Bjørkås
Scenografi: Gunhild Mathea Olaussen/Tore Vagn Lid
I rollene bl.a. Eindride Eidsvold, Øystein Martinsen, Tore Chr. F. Bleikli
Ambisiøst og gjennomført, men ikke helt vellykket politisk teater
ore Vagn Lids festspill–oppsetning, en personlig «rekonstruksjon» av Bertolt Brechts uferdige lærestykke om «Egoisten Fatzers undergang», fikk strålende kritikker i tyske aviser, mens reaksjonene i norsk presse var mer sprikende. Nå har forestillingen gjestet Nationaltheatret, der Tore Vagn Lid i februar setter opp et stykke han denne gangen selv har skrevet, «Kill them all».
På Bakscenen kan publikummerne velge mellom å ta plass på en vanlig rad eller ved ett av de mange småbordene på gulvet. På hver side av salen et piano, og unge lettkledde serveringsdamer svinser rundt: Alt tyder på at vi befinner oss i en tysk cabaret i 1920–årene. Men samtidig opplagt også i vår egen tid: Det viser videoskjermen der bildene stadig skifter mellom et tettskrevet teatermanus, og nærbilder av enkelte ord og setninger. Ingen tvil: Vi er på teater.
Det hele begynner med at koret forteller oss at fire menn som vi ser
på skjermen er funnet døde i et rasert rom. Stykket er fortellingen om hvorfor dette har skjedd.
Mot slutten av første verdenskrig orker ikke Fatzer krige mer. Han er en karismatisk ledertype, han får med seg tre kamerater og sammen deserterer de. De søker tilflukt i byen X, og slår seg ned i en utslitt campingvogn oppe på scenen. Den skifter mellom å være boligen deres, og huset til Therese (Hanne Dieserud), kona til en av desertørene.
Tore Vagn Lid bringer da inn et nytt moment, en teatralsk nedbryting av nettopp teaterillusjonen: På skjermen kommer en quizmaster til syne, og med utgangspunkt i de forskjellige nivåene i Maslows behovspyramide gir han oss tilskuere så og så mange minutter på å besvare en rekke spørsmål om hvordan mennesket reagerer i nødssituasjoner.
Men det er ikke vi som svarer: Det gjør utviklingen i livet til de fire desertørene, for etter hvert fører sult og nød til at samhold og solidaritet forsvinner, og jungelens lov overtar. Fatzers eneste håp, omveltningen, den sosialistiske revolusjonen glir bare lengre og lengre bort.
Spartacus forlag har nettopp utgitt Vagn Lids redigerte oversettelse av «Fatzer», men den er svært forskjellig fra regissørens sceneversjon. Oversettelsen legger stor vekt på den dramatiske utviklingen, mens sceneversjonen ikke er så opptatt av handlingen, men gjennom en rekke cabaret–lignende opptrinn legger opp til en intens, politisk og sosiologisk debatt om menneskenaturen, om en skakk samfunnsutvikling der vi nøyer oss med å ha meninger og overlater til andre å gjøre alt som er ubehagelig, og om revolusjonen virkelig kan føre til en bedre verden.
Det er et ambisiøst, innovativt og annerledes prosjekt, som skiller seg fra de oppsetningene av Tore Vagn Lid som jeg har sett tidligere. Til tider fungerer dem uvanlige blanding av cabaret, politisk teater og videoanimasjon utmerket. Men til tider blir den problematisk fordi tilskueren får så mange ulike elementer å forholde seg til at det nesten blir umulig å følge med i teksten, som tross alt vel skal være utgangspunktet for det hele. Spesielt blir det vanskelig å skjønne i hvilken grad Fatzers forhold til stykkets kvinner bidrar til å bryte ned solidariteten mellom de fire mennene.
Men produksjonen er gjenomført ned til minste detalj. Eindride Eidsvold er en overbevisende Fatzer, og Øystein Martinsen, Tor Chr. F. Bleikli og Per B. Guliksen skaper solide skikkelser av sine mer bastante roller. Hanne Dieserud vandrer gjennom forestillingen som innbegrepet av mannens lystobjekt, og her er Brechts kvinnesyn ikke nettopp i takt med dagens: Sex og mat er det eneste som opptar denne kvinnen. Det er kanskje en grunn til at revolusjonen ikke kommer?
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 8. desember
Publisert: 08.12.12 av IdaLou LarsenDin kommentar: