«Det flygende barnet»
Av Roland Schimmelpfennig
Oversatt av Øyvind Berg
Regi: Sofia Jupither
Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland
Med Liv Bernhoft Osa, Bjørn Floberg, Petronella Barker, Jørgen Langhelle, Lena Kristin Ellingsen og Espen Reboli Bjerke
Et interessant scenisk prosjekt. Men det mangler en viktig dimensjon
Roland Schimmelpfennig er en av Tysklands mest kjente, og anerkjente, dramatikere i dag, men han har vært lite spilt her hjemme. I 2006 satte Torkil Sandsund opp «For en bedre verden» som ble spilt tre ganger under Den Nationale Scenes Dager for samtidsdramatikk, og på Det Norske Teatret åpnet «Den arabiske natta» i regi av Jon Tombre Samtidsfestivalen i 2007.
Det spesielle ved «Den arabiske natta» var scenespråket: Stykkets fem personer snakket nesten aldri sammen, de uttrykte seg gjennom monologer.
Det er også scenespråket som gjør «Det flygende barnet» til en opplevelse utenom det vanlige. Schimmelpfennig søker her på sett og vis tilbake til teatrets opprinnelse, den greske tragedien, der koret som kommenterte og forklarte teksten for tilskueren, var den viktigste aktøren, sammen med først en, senere to skuespillere.
Men Schimmelpfennig går et skritt lenger: I «Det flygende barnet» er det ikke en eneste av de seks skuespillerne som spiller roller. Henvendt til oss tilskuere forteller de iblant samstemt, andre ganger alene, en banal og tragisk historie.
Mens de greske tragikerne berettet om kjente mytiske skikkelser og hendinger, har Schimmelpfennig hentet sin fortelling fra vår moderne hverdag. De klassiske tragediene ble oppført i anledning Dionysos–festene, her utspiller handlingen seg på Martinsmessen i november.
Sent om ettermiddagen synger 300 barn av full hals i Mariakirken, tre trette (underbetalte) lærerinner er tilstede, og det er også barnas foreldre. Under jorden graver tre slitne (underbetalte) karer en tunnel, mens 90 meter høyere opp arbeider en mann i kirkens klokketårn.
Dermed anskueliggjøres stykkets åpningsreplikk: «gaten/er den smale grensen/ mellom himmelen/og helvetet», og vi får vite at «etter mørkets frembrudd/kjører en stor svart bil/gjennom byens gater/og henter/barna våre».
En mor er mer opptatt av å flørte med elskeren enn av å passe på den seks år gamle sønnen, en far jakter etter en fremmed kvinne i sin splitternye store svarte bil, og en seksåring løper ut i gaten for å finne igjen miniatyr–Mercedes’en han nettopp har mistet. Det som skal skje, skjer, og tragedien er et faktum: «I rennestenen:/en eneste sko. En barnestøvel.»
Scenespråket er poetisk: Gang på gang gjentas de samme replikkene som en slags besvergelse. I Sofia Jupithers oppmerksomme regi gir de seks i ensemblet en objektiv framstilling av det som skjer, men de gjør også rede for de forskjellige personenes opplevelser, og det gjør de med distanse, bortsett fra i selve det dramatiske klimaks, når mannen mister kontrollen over bilen.
Å bruke en slik tilsynelatende enkel og tidløs fortellerform er et interessant og annerledes scenisk eksperiment. I startfasen fascineres og engasjeres jeg, men litt etter litt opplever jeg at enda så spartansk uttrykket er, blir resultatet ordrikt og til dels ensformig, dessuten blir betraktningene om «sirkelakselerator» og «svarte hull» både kvasidype og pretensiøse.
Mot slutten tar forestillingen seg opp, den får intensitet og dramatisk fart, men når det hele er over, sitter jeg igjen med en underlig fornemmelse av at noe ikke funker. En årsak kan være at Schimmelpfennigs moralske budskap – at foreldrenes lettsindige oppførsel er en viktig årsak til sønnens død – faktisk svekker hans samfunnskritiske perspektiv. Den tragiske ulykken kunne ha inntruffet uansett.
En annen forklaring kan være at Schimmelpfennig er blitt så opptatt av å gjennomføre sitt originale sceniske prosjekt at han har forsømt å forankre historien i en troverdig menneskeskildring.
«Det flygende barnet» er likevel et interessant og lovende eksperiment, Sofia Jupithers oppsetning er lydhør og skuespillerne dyktige. Men selve teksten mangler en viktig dimensjon.
Anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 15. januar
Publisert: 16.01.13 av IdaLou LarsenDin kommentar: