Et bittersøtt paradoks

Nationaltheatret, Malersalen «I skyggen av Nora»

Nord-Trøndelag Teater viser: «I skyggen av Nora» Av Odd Birger Grønli Regi: Liv Hege Nylund Musikk: Asgeir Skrove Pianist: Per Christian Revholt Med Anitra Terese Eriksen

I sin tid var Laura Kieler en kjent forfatter og foredragsholder - en foregangskvinne. I dag huskes hun bare fordi Ibsen brukte henne som modell for Nora i "Et dukkehjem".

 

I sin tid var Laura Kieler (1849-1932) en kjent forfatter, kvinnesakskvinne og foredragsholder. I sine romaner tok hun blant opp aktuelle politiske temaer som Sørjyllandssaken og samenes kulturelle undertrykking, og hun nådde ut til et bredt publikum. Hun var Danmarks utsending til den internasjonale kvinnekongressen under Verdensutstillingen i Chicago i 1893, og senere engasjerte hun seg også i de politiske forholdene i Slovakia, og fikk til og med en gate i Bratislava oppkalt etter seg. Hun mottok kunstnerlønn og ble æresmedlem av Dansk forfatterforening.

Hun var født i Tromsø i 1841, og vokste opp i Steinkjer, der hennes far var byfogd. Under psevdonymet Lilli fikk hun tyve år gammel utgitt sin første bok, romanen Brands døtre, en direkte reaksjon på Ibsens skuespill. Hun sendte Ibsen boken, og han svarte. Han oppmuntret henne til å fortsette å skrive, og ga henne gode råd med på veien. På besøk i København i 1870 traff hun Ibsen for første gang, og han inviterte henne til Dresden. Da hun besøkte ham der i 1871 «var de nesten dagstøtt sammen den tiden Laura var i byen… «Lerkefuglen» var det klingende kjælenavnet han satte på henne» (Ivo de Figueiredo, «Henrik Ibsen, Masken» s. 184).

På vei hjem fra Italia kom hun i 1876 på et nytt besøk til Ibsenfamilien som nå var bosatt i München. Ibsen var ikke til stede, men hun møtte Suzannah. Laura var nå gift med danske Victor Kieler, og hun fortalte Suzannah om bakgrunnen for Italia-oppholdet. Lauras mann hadde fått tuberkulose, og legen mente at skulle han bli frisk, måtte han til Syden. Victor Kieler hadde et hissig og nevrotisk forhold til penger, så Laura hadde tatt opp et lån uten å si noe til sin mann, og det var ikke lov for en gift kvinne i de dager. Men mannen var blitt frisk.

Laura regnet med å tjene nok på skrivingen til å tilbakebetale lånet. I stedet ble hun nødt til å ta opp et nytt lån. Men det gikk ikke bedre. Til slutt var hennes siste håp å få Ibsen til å anbefale Hegel å utgi en av hennes romanmanuskripter, men Ibsen syntes det var for svakt, og nektet.  Sannheten kom for en dag. Victor Kieler forlangte separasjon og nektet henne samvær med barna. Laura brøt totalt sammen, og tilbrakte en drøy måned på sinnssyke-anstalt. Etter et par år ba mannen henne komme tilbake, og hun samtykket på grunn av barna.

I 1879 utga Ibsen «Et dukkehjem», og i København, der historien naturligvis var kjent, var ingen i tvil om at Laura var modellen for Ibsens Nora. Det gikk rykter om at hun slett ikke hadde tatt opp lånet for å redde mannen, men bare fordi hun trengte mer penger til å pynte på hjemmet. Til slutt ble hun så fortvilet at hun ba en venninne overtale Ibsen til å dementere at hun var Nora. «En erklæring fra mig, som den hun ønsker, nemlig ’at hun ikke er Nora’, vilde være både meningsløs og latterlig eftersom jeg jo aldrig har påstået det modsatte», svarte han. Laura Kieler traff Ibsen en siste gang i Christania  i 1891. Hun forklarte ham hvor vondt hun hadde hatt det på grunn av «Et dukkehjem», og hun har fortalt at Ibsen ble rørt til tårer, men likevel ikke ville gjøre noe for å hjelpe henne.

 

Både Odd Birger Grønli og Inger Margrethe Lunde har dramatisert Laura Kielers skjebne, Lunde i skuespillet «Gi meg navnet mitt tilbake» som så vidt vites aldri er blitt oppført. Grønlis dramatisering av sin egen biografi hadde premiere i Verdal, på Nord-Trøndelag Teater, i 2003. Først nå, fem år senere, blir den spilt i Oslo. Det er blitt en absolutt severdig forestilling, ikke minst takket Anitra Therese Eriksens imponerende innsats: I halvannen time behersker hun scenen alene, men dette er ingen klassisk monolog: Oppfinnsomt, men uanstrengt komponerer Anitra Eriksen treffende skisser av de fleste menneskene i Laura Kielers liv – mor og far, tante fra Stavanger, byvektere i Steinkjer, Henrik Ibsen, pensjonatvertinne i København, Lauras svenske venninne Fredrika Limnell, for bare å nevne noen. Lekende lett og overbevisende veksler hun mellom trøndersk og bokmål, dansk og svensk. Det er uhyre dyktig gjort og meget gjennomført – og til og med gripende når Laura forteller om farens død. Litt usannsynlig er det at en embedsmannsdatter, med en nevrotisk mor og en tante fra Stavanger, uten omgang med andre av stedets barn, skal snakke Steinkjerdialekt, men på den andre siden mente hennes samtid at selv om hun ”alt i mange Aar har været anerkendt for dansk Forf., …. (har) man med Rette bebrejdet hende en alt for norsk Sprogtone» (Sitert av Prosjekt Runeberg). Så kanskje dialektbruken er historisk korrekt.

Det er meget betegnende at når den engasjerte forfatteren og kvinnedakskvinnen Laura Kieler huskes i dag, er det ikke i kraft av det hun selv var og gjorde. Når hun i dag er blitt en levende sceneskikkelse, er det bare fordi hennes livs største nederlag inspirerte Ibsen til å skrive sitt forsvar for kvinnen. Et bittersøtt paradoks?

 

Publisert: 11.09.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!