home

Feminisme på ville veier?

Riksteatret: «Søstra mi»

Av Hannah Helseth
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson
I rollene Gitte Witt, Hina Zaidi, Zardasht Rad, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen

Det er ikke helt lett å si hvor Riksteatret og Hannah Helseth vil hen med «Søstra mi», et «à propos til stemmerettsjubileet».

Hannah Helseth er sosiolog, tidligere debattredaktør i magasinet Fett, spaltist i Klassekampen og en sentral feminist. I 2010 ga hun ut debattboken «Generasjon Sex» der hun analyserer de uheldige konsekvensene for dagens unge kvinner av vår tids kroppsfikserte sex–kultur. Boka veksler mellom vanlig sakprosa og skjønnlitterære partier der hun i jeg–form anskueliggjør forholdene hun drøfter i sakprosadelen. «Søstra mi» er Hannah Helseths debut som dramatiker, og hun har skrevet det på bestilling fra regissør Kjersti Horn.

Sentralt i stykket står det Helseth oppfatter som dagens «feminisme»: unge kvinners rett til å være selvbevisste, selvopptatte  individer som gjør hva som helst for å få bekreftet at guttene finner dem seksuelt attraktive. «Jeg har alltid hatt en effekt på menn./(...) Blikkene kler av meg./Jeg får den oppmerksomheten alle jenter ønsker seg. Gutter liker meg», sier stykkets hovedperson Nora i sin åpningsmonolog.
Nora er 18 år, og debuterte seksuelt da hun var 15. Hun «liker å ha sex», det gleder henne at guttene vil ha nettopp henne, og hun fører et aktivt seksualliv, både med norske og ikke etnisk-norske gutter. Men hun sier selv at hun ikke blir forelsket: «kjærlighet og meg funker ikke».
Til hun treffer Samir. Han forelsker seg også i henne, nærmest mot sin vilje: Ei jente med en haug med forhold bak seg, ei jente som ikke eier seksuelle hemninger er jo ikke den rette for en mann fra hans kultur. Uheldige sammentreff fører til at de mektige sosiale mediene kommer inn i bildet, og poledance-konkurransen som Nora lå an til å vinne, ender med hun faller sammen mens hele salen roper «Nora hora» til henne.

Stykket retter et kritisk søkelys mot sammenhengen mellom seksuell frigjøring og feminisme, i og for seg et kontroversielt tema, og er fra Riksteatrets side ment som et «à propos til stemmerettsjubileet». På hvilken måte er litt vanskelig å forstå. Hovedpersonen, Nora, er ei jente som oppfyller alle seksuelle krav guttene stiller henne, og hun har ett mål i livet, å vinne dansekonkurranser for å bli «stjerne». I sluttscenen blir hun med urette forfulgt og knust. Men hun reiser seg og fortsetter å danse, «en gla’dans, som om hun er i ett med kroppen og musikken».
Som kvinner i mange hundre år blir Nora «undertrykket» av et dominerende mannssamfunn, og Helseths budskap kan være at Nora er en positiv representant for den moderne kvinnen, et resultat av hundreårs kamp for frigjøring og likestilling.
Det stemmer imidlertid dårlig med at Helseth, blant annet i «Generasjon Sex», har uttrykt sin skepsis overfor en feminisme som som dyrker en seksuell utfoldelse som langt fra å være frigjørende, tvertimot bekrefter kvinners avmakt. Er det tilfellet, er «Søstra mi» kanskje heller ment som skarp samfunnskritikk?
Men på den andre siden er Helseths Nora først og fremst et offer. Den nå avdøde faren var en brutal konemishandler, hun hadde en vanskelig barndom, og hennes  seksuelle debut som 15–åring med en sju år eldre gutt var det Helseth kaller «bekjentskapsvoldtekt». Nora forteller: «Jeg var så full at jeg så vidt klarte å stå på beina….Jeg likte at du ville ha meg. Men så gikk du. Senere lå jeg med kompisene dine. En etter en lå jeg med dem. (…) Jeg var et barn og dere var… var voksne».
Det kan tyde på at Helseth mener at jenter som vokser opp i dysfunksjonelle familier, har lettere for å falle i den seksuelle frigjøringsfellen. Temaet blir imidlertid ikke utdypet, og flere andre temaer skisseres parallelt. Noras første kjærlighet er pakistanske Samir, men han er ikke den første pakistaner i hennes liv, hun har også ligget med Ahmed, en rundbrenner som er forlovet med Samirs søster Sana. Dermed rettes søkelyset mot norsk og pakistansk kulturs ulike kvinnesyn, en problemstilling som overhodet ikke integreres i stykket.

Som dramatikk er «Søstra mi» svakt. Best funker kvinnemonologene, en sjanger Helseth behersker fra «Generasjon Sex», mens oppgjørene mellom moren og Noras eldre bror, to karikerte klisjéer, er ganske pinlige. Kjersti Horns regi er enkel og grei, og med Gitte Witt i spissen gjør de unge skuespillerne en god innsats. Bare synd de ikke har fått en tydeligere tekst tekst å bryne seg på.
For etter å ha grublet både vel og lenge er jeg fremdeles i tvil: Er «Søstra mi» en skarp kritikk av en feminisme på avveie, eller et forsvar for den seksuelt frigjorte kvinnen?

Publisert: 20.01.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Søstra mi

Søstra mi

Nora (Gitte Witt)

Foto L-P Lorentz

Søstra mi

Søstra mi

Nora (Gitte Witt) og Sana (Hina Zaidi)

Foto L-P Lorentz

Søstra mi

Søstra mi

Nora (Gitte Witt) og Samir (Zardasht Rad)

Foto L-P Lorentz