Film+ teater = ikke sant

Det Norske Teatret, Scene 2: «Antichrist»

Av Lars von Trier
Omsetjing: Margunn Vikingstad
Regi: Peer Perez Øian
Scenografi: Dagny Drage Kleiva
Videodesignar: Hans Christian Gilje
Komponist og lyddesignar: Knut Olaf Sunde
Med Ane Dahl Torp, Sigurd Myhre, Oddgeir Thune, Emil Johnsen, Kikki Stormo

Peer Perez Øian har satt seg høye mål med sin sceneversjon av filmen «Antichrist», men når dem dessverre ikke.

Romaner dramatiseres stadig. Med større og mindre hell. Det skjer ikke like ofte at filmer overføres til scenen, for filmkunsten er først og fremst visuell.
Men etter hvert legger scenespråket også stadig mer vekt på det visuelle, ved hjelp av mer eller mindre meningsfylte videoprojeksjoner, og med en fysisk ekspressivt spillestil som trekker veksler på dansen som uttrykksform.
Jon Tombre laget nylig en vellykket sceneversjon av  Günter Grass’ nesten 700 sider lange «Blikktrommen» der teksten var underordnet skuespillernes kroppspråk, musikken og lyssettingen. Interessant er det derfor at den lovende unge regissøren Peer Perez Øian velger  å gå i motsatt retning i sin sceneadaptasjon av Lars von Triers «Antichrist» fra 2009, en film som nettopp har sin styrke i bildet.
Det er første gangen en von Trier film blir til teater her hjemme. I Danmark har derimot både «AntiChrist» og filmen som markerte hans kunstneriske gjennomslag, «Breaking the Waves», blitt spilt på scenen, den siste vant til og med Reumertprisen i 2010.

På sin hjemmeside vektlegger teatret at «det er dreieboka og manuset til filmen, ikkje sjølve filmen, som er utgangspunktet for vår forteljing», og skriver videre at  « sceneversjonen er ei sjølvstendig kunstnarleg fortolking av Lars von Triers filmmanus – altså teksten. Dette er ikkje ei iscenesetjing av filmen». Øian presiserer at hans «versjon legg meir vekt på den indre dialogen og konflikten i karakterane». Teatret går til og med til det høyst uvanlige skritt å legge ut linker til elleve ulike «inspirasjonskjelder» for arbeidet, deriblant «Malleus Maleficarum», her hjemme kjent som «Heksehammeren».  For egen del vil jeg legge til at både  von Triers film og Øians sceneversjon gir assosiasjoner til Ibsens «Lille Eyolf» og Hamsuns «Pan».
Med andre ord, et ytterst ambisiøst prosjekt som det nok ligger en god del arbeid bak. Ingen tvil om det. Det uunngåelige spørsmålet er om resultatet er blitt godt teater.

Dagny Drage Kleivas kubistiske scenebilde som går i oppløsning etter hvert som kaos griper om seg, er visuelt interessant. Det spørs likevel om det beriker vår opplevelse av teksten. Det samme gjelder Hans Christian Giljes ganske abstrakte, og ikke spesielt stemningsskapende,  videoprojeksjoner på scenebildets mange digre firkantede blokker.
Filmen har bare to personer, Kvinnen og Mannen, pluss sønnen deres, lille Nic. Vi ser at han faller ut gjennom vinduet mens foreldre elsker. Moren kan ikke forsone seg med at hennes seksuelle begjær er sterkere enn hennes morskjærlighet, og denne skyldfølelsen får katastrofale konsekvenser. I filmen dukker den lysluggete smilende lille gutten iblant opp som et sårt minne, og er en stadig tilstedeværende påminnelse om historiens tragiske utgangspunkt. Dette visuelt viktige perspektivet forsvinner i sceneversjonen. 
I tillegg til «Ho» (Ane Dahl Torp) og «Han» (Sigurd Myhre) har Øian har valgt å la to menn, Oddgeir Thune og Emil Johnsen, og en kvinne, Kikki Stormo, veksle om å fortelle det som von Trier i dreieboka skaper om til nærgående visuelle bilder, ofte filmet med håndholdt kamera. De tre er dyktige, fysisk utagerende fortellere, men der von Triers filmmanus oversatt til bilder er både intenst, eksplisitt og suggererende, oppleves det som forholdsvis banalt framført som scenetekst.
Ane Dahl Torp og Sigurd Myhre forsvarer sine roller med imponerende intensitet, og det er ikke deres feil at deres energiske og utagerende spill ikke kan måle seg i nærhet og innlevelse med filmens close–ups  som også åpent viser parets stadig mer brutale og direkte erotiske møter.
Nettopp takket filmens rike billedspråk er den blitt gjort til gjenstand for en rekke ulike, ofte motstridende tolkninger. Men Peer Perez Øian velger å overføre «Antichrist» fra lerretet til scenen, uten overhodet å utnytte de visuelle midlene teatret i dag kan by på. I enda større grad enn nødvendig, kutter han ut Bildet som uttrykksmiddel, og erstatter det med Ordet.
Det gjør han med hensikt. Han må altså mene at han med dette bevisste valget skal makte å tilføre historien en ny og viktig dimensjon. Men det motsatte skjer: Mens filmen er så nærgående og intens i sin visuelle rikdom at man som tilskuer blir revet med, enten man synes det er en god film eller ikke, blir sceneversjonen forbausende lite engasjerende, og Peer Perez Øians budskap er om mulig enda mer uklart og forvirrende enn von Triers.

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg her har tatt feil. Sceneversjonen av "Breaking the waves" hadde verdenspremiere i Oslo i 2007 på Oslo Nye Teater i Svein Sturla Hungnes' sjefstid. Jeg anmeldte forestillingen. Jeg var ikke begeistret, men konkluderte med at "teaterversjonen av «Breaking the waves» er blitt severdig. Uansett om man «kjøper» von Triers budskap eller ikke, er forestillingens tema dessuten svært komplekst, og reiser mange utfordrende, interessante og ikke minst aktuelle diskusjoner. Det er nok å nevne Märtha Louises engler – de kunne svømt rett inn i «Breaking the waves».

Publisert: 29.01.13 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, redaktør	29.01.13 22:36
Tusen takk for at du gjør meg oppmerksom på at jeg her har tatt feil!
Hilde	29.01.13 14:38
"Det er første gangen en von Trier film blir til teater her hjemme. I Danmark har derimot både «AntiChrist» og filmen som markerte hans kunstneriske gjennomslag, «Breaking the Waves», blitt spilt på scenen, den siste vant til og med Reumertprisen i 2010." "Breaking the Waves" ble spilt på Centraletatret i 2007. http://www.oslonye.no/forestillinger/10185.h tml