Siste kritikker:

Bibelsk dekonstruksjon

Det Norske Teatret, Hovudscenen «Bibelen Del 1, Ørkenvandringar og del 2, Jesus frå Nasaret»

Tekstar frå Det Gamle og Det Nye Testamentet og av Maria Tryti Vennerød, Eirik Fauske, Stein Winge med flere
Regi: Stein Winge
Scenografi og kostymedesign: Tine Schwab
Videodesign: Torbjørn Ljunggren
I rollene: Bjørn Sundquist, Jan Grønli, Frank Kjosås, Bjørn Skagestad, Kyrre Hellum og mange, mange flere

Bibelen er en meget uklar forestilling

Tidene forandrer seg. For knapt 80 år siden vurderte Stortinget å lovfeste forbud mot å vise Gud på en teaterscene. I dag starter en kulturell høyborg som Det Norske Teatret sin hundreårs–feiring med en sekstimer lang sceneversjon av både Det Gamle og Det Nye testamentet der Gud i Bjørn Sundquists skikkelse ikke nettopp har mange guddommelige trekk.
Ansvarlig for det mildest talt ambisiøse prosjektet er Stein Winge, en regissør som aldri har vært redd for utfordringer. Han har tydeligvis gått løs på oppgaven med liv og lyst. Med seg har han hatt et ensemble på 21 vitale og dyktige skuespillere, Tine Schwab som oppfinnsom scenograf og kostymedesigner, og Torbjørn Ljunggren som like oppfinnsom videodesigner. Sammen gir de tilskuerne en meget fri tolking av de mytiske fortellingene som er utgangspunktet for vår europeiske kultur. Det er i den sammenheng betegnende at bare få av tekstene er hentet fra Bibelen, de aller fleste er nyskrevet av regissøren selv og av ni andre dramatikere.
Oppsetningen starter ikke med Skapelsesberetningen, men med en samtale der Gud gir en forvirret og nølende Moses ordre om å fri Hans folk fra egypterne. Først i neste scene skaper Gud Adam og Eva, og plasserer dem i Edens hage med budskap om ikke å spise av Kunnskapens tre. Når de likevel gjør det, fører syndefallet ikke, som i Bibelen, til eksistensiell erkjennelse, her har de bare vært ulydige mot en despotisk far.

Den samme hverdagsliggjøringen er gjennomgående i gjengivelsen av hele Det gamle testamentet. Fortellingen er så kaotisk og springende at det umiddelbart ikke er lett å skjønne hvor Stein Winge vil hen. Til tider kan det virke det som om han retter et krasst angrep mot kristendommen, og menneskenes trang til å tro på en Gud de har diktet opp, og som er enda ondere enn dem selv, en blodtørstig tyrann i ledtog med Satan. Men forestillingen er så uklar at det er umulig å være sikker.
De forskjellige episodene utspiller seg med klar referanse til vår tid: På vei hjem fra Ararat får ikke Noa og barna hans komme inn i Det hellige land fordi de ikke har pass, kong Saul er en Che Guevara–aktig geriljaleder på motorsykkel, israelerne vandrer i ørkenen som dagens flyktninger, og Jobs datter dør overkjørt av en bil.
Selv om det er vanskelig å finne en sammenheng i første dels «Ørkenvandringar», konsentrerer Winge seg om tre episoder: Jobs sørgelige skjebne, resultatet av et veddemål mellom Gud og Djevelen, Kains brodermord. som Gud til slutt vedgår å ha har sin del av ansvaret for, og fortellingen om Abraham og Isak. Innimellom spes det på med grovkornede komiske innslag og dårlige vitser.
Denne første delen er masete og slitsom, med mye skrik og skrål. Det er rett og slett vanskelig å følge med, og resultatet blir ganske kjedelig.
Annen del, Det Nye Testamentet, står i sterk kontrast til den første. Riktignok utspiller også den seg i en stilisert nåtid der fariseerne er kledd som dagens jøder, og Jesus ikke blir ikke korsfestet, men henrettet med en sprøyte etter å ha fått besøk av sin far Gud som Johnny Cash med cowboyhatt. Men selv om regissøren og hans medforfattere sløyfer mange viktige episoder, tar de ikke seg store friheter, men følger Jesu livsløp i grove trekk, selv om de ganske uventet gjør Judas til hans barndomsvenn og nærmeste «medarbeider».
Den store forandringen her er at Jesus ikke lenger er en karismatisk leder, men slik Stein Winge har valgt å framstille ham i Frank Kjosås’ skikkelse, en saktmodig og usikker ungdom, med en underlig overbevisning om å være Guds sønn, og dermed et slags forutbestemt offer. En for så vidt interessant tolkning, men samtidig totalt a–historisk: Det er umulig å tro at denne svake og lidende skikkelsen ikke ville blitt totalt glemt et par timer etter sin død.
I sum er «Bibelen» en høyst forvirret og uklar oppsetning. Til tider godt teater, men i lange partier stillestående, og altfor ordrikt. Men en kristen tilskuer vil kanskje på godt og vondt få en sterkere opplevelse enn jeg.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. februar