home

En tidløs «Vildanden»

Deutsches Theater:«Die Wildente »

«Vildanden» av Henrik Ibsen. Regi: Michael Thalheimer. Scenografi: Olaf Altmann. Kostymer: Barbara Drohsin Med Sven Lehmann, Ingo Hülsmann, Henrike Jörissen, Almut Jücher og flere. Nationaltheatret, Hovedscenen

Hedvigs skjebne står i sentrum i regissør Michael Thalheimer moderne, tette og intense «Vildanden».

 

En oval hvit platting som skråner ganske bratt oppover fyller Nationaltheatrets Hovedscene. Over den øverste kanten henger overkroppen til en ung jente med lange lyse fletter: Fra første stund er Hedvig til stede, et offer for sine nærmestes uforstand. På scenen foran plattingen står tre menn på litt avstand fra hverandre: Til høyre den aldrende Werle, i midten en høy og elegant Hjalmar og til venstre en litt undersetsig og forknytt Gregers. Dialogen mellom de tre mennene har tempo og presisjon, og den til tider nærmest overdimensjonerte replikkføringen har også sine komiske sider. Men etter at Hjalmar har gått, gir den kraftfulle spillestilen stor patos til de voldsomme utbruddene til far og sønn Werle.

Scenen dreier langsomt. Når den stanser, sitter to kvinner øverst på plattingen: Hedvig og hennes mor Gina. Ikke ett møbel, ikke en rekvisitt, familien Ekdals atelier blir et slags bindeledd mellom himmel og jord. Heller ikke noe mørkeloft, det maner gamle Ekdal og Hjalmar fram gjennom lavmælt og intens plystring, kanskje den ultime ekdalske livsløgn?

Regissør Michael Thalheimer har kuttet i teksten med hard hånd, men med stor respekt for essensen i Ibsens stykke. Ingen lystig men stormfull sildefrokost lenger, ingen kandidat Molvig i komisk bakrus, men en tett og virkningsfull dialog som, så vidt jeg kan se, ivaretar «Vildanden»s dramatiske utvikling. Jeg skriver ”så vidt jeg kan se”, for når en tekst er så velkjent, kan det være vanskelig å vurdere nedkortingenes effekt.  Det er iallfall driv og intensitet over handlingen, men jeg opplevde likevel en periode med dødpunkter i tredje akt. Det forbauset meg, fordi regissør Michael Thalheimer har valgt en fysisk ekspressiv og ukonvensjonell spillestil, som et glimrende ensemble gjennomfører med innlevelse og eleganse: min opplevelse av dramatisk stillstand skyldes paradoksalt nok kanskje nettopp Thalheimers intenst oppdrevne tempo.

 Michael Thalheimer gjestet fjorårets Samtidsfestival med sin oppsetning av Jon Fosses «Svevn», men dette er første gangen han setter opp Ibsen. I hans tolkning blir Hedvig forestillingens sentrum: Gregers patetiske forsøk på å finne en mening med livet, Hjalmars selvhøytidelige egosentrisme, Ginas lidenskapelige kamp for å beholde forholdet til Hjalmar, alt går ut over ungjenta som står på terskelen til voksenlivet – en gripende, lysende og vakker tolkning av en debutant, Henrike Jörissen.

   Interessant er også Thalheimers skildring av Hjalmar og Gregers Werle. Kostymene vektlegger Hjalmars forfengelighet, og kroppsspråket understreker den selvgode troen på egen overlegenhet som Gregers raskt skal gjøre slutt på. Gregers er derimot særdeles uelegant og fysisk klønete, mens hans tafatte forsøk på fysisk kontakt med Hjalmar kan tyde på en homofil dragning som han selv ikke er klar over. Hele skikkelsen utstråler manglende selvtillit, og det er antakelig for å kompensere sin mindreverdsfølelse at han har funnet på den «ideale fordring». Vi skjønner på Relling at han ikke har hatt særlig hell med den tidligere, men med sin beste venn Hjalmar er han sikker på å lykkes. Men langt fra å klare å skape et sant ekteskap mellom Gina og Hjalmar, har han tvert imot kanskje ødelagt forholdet. Når dette går ham opp for ham, blir han totalt forvirret og ulykkelig: Nærmest i desperasjon pønsker han ut løsningen som kommer til å volde Hedvigs død. Her gir Sven Lehmann en spennende annerledes, gjennomført og tankevekkende tolkning av «idealisten» Gregers. Gina, utmerket tolket av Almut Zücher, er også lagt mer flerdimensjonal enn vi ofte ser henne: En temperamentsfull, viljesterk og flott dame.

  Hedvig er som nevnt denne «Vildanden»s viktigste person. Det understrekes ved at hun i siste akt ikke forsvinner inn på mørkeloftet, men vandrer ensomt og hvileløst omkring på plattingen med pistolen i hånden, og prøver å finne mot til å trekke av mens Hjalmar, Gina og Gregers snakker sammen i forgrunnen. En smertefull scene som brutalt visualiserer Hedvigs tragedie.

   Befridd fra den borgelige staffasje som Ibsen selv ikke kunne slippe unna, er «Vildanden» ett av hans aller mest aktuelle og tidløse stykker. Det er Michael Thalheimers oppsetning et godt bevis på.

 

Denne anmeldelsen sto i "Klassekampen" torsdag 11. september

Publisert: 12.09.08 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Die Wildente

Die Wildente

Hjalmar (Ingo Hülzmann), Hedvig (Henrike Jörissen) og Gina (Almut Zücher)

Foto Iko Freese

Die Wildente

Die Wildente

Gamle Ekdal (Jürgen Huth). Gregers (Sven Lehmann), Hedvig (Henrike Jörissen) med Hjalmar (Ingo Hülsmann) i bakgrunnen maner fram mørkeloftet.

Foto Iko Freese

Die Wildente

Die Wildente

I forgrunnen gamle Ekdal (Jürgen Huth). På plattingen Hedvig (Henrike Jörissen) med pistolen

Foto Iko Freese