Siste kritikker:

Svikefull kjærlighet

Riksteatret: «Bedrag»

Oversatt av Per–Olav Sørensen og Åke Englund/Östen Rudal
Scenograf og lysdesign: Jens Sethzman
Kostymedesign: Ingrid Nylander
I rollene: Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch og Samuel Fröler

På Riksteatret er Pinters «Bedrag» blitt en velspilt og spennende oppsetning.

Harold Pinter skrev «Betrayal» i 1978, og stykket bygger ifølge hans autoriserte biograf Michael Billington på egne erfaringer. Det regnes i dag som ett av hans aller beste.

Antakelig fordi «betrayal» og «bedrag» har samme etymologi, har den norske versjonen av stykket alltid hatt tittelen «Bedrag», selv om «Svik» hadde vært mer korrekt. All den tid den norske teksten ellers er trofast mot originalen, er tittelen ikke så viktig, men «svik» er et mer nyansert og komplekst begrep enn «bedrag», og gir dermed en mer presis beskrivelse av forholdet mellom Emma, hennes mann, Robert og hennes elsker, Jan, som også er Roberts beste venn.
Kronologisk går «Bedrag» baklengs. I stykkets første scene møtes Emma og Jan to år etter at deres syv år lange forhold er definitivt over, mens vi i første scene blir vitne til Jans voldsomme kjærlighetserklæring som blir starten på deres dobbeltliv.
Med skarpskodde, hverdagslige og banale replikker gir Pinter en underfundig, avslørende og samtidig vittig skildring av syv avgjørende møter mellom sine tre personer. En så tankevekkende og intens dramatisk tekst er det en sjelden glede å oppleve.

Pinters anvisninger angir på hvilket tidspunkt de ulike scenene utspiller seg. Stykket starter i 1977 og avsluttes ni år tidligere, i 1968. Av en eller annen grunn har regissør Per–Olav Sørensen bestemt at handlingen skal utspille seg i vår tid, fra 2012 til 2003. Han har også valgt å flytte handlingen til Norge, hvilket bare betyr at navnene er blitt fornorsket, Southhampton er blitt til Kristiansand, og bydelen Hampstead til «vestkanten», Jerry heter nå Jan, mens den ofte omtalte forfatteren Casey er blitt til Enger. Hvilket forvirret meg før jeg skjønte sammenhengen!
Dette grepet verken tilfører eller fratar teksten noe som helst, og det er vanskelig å skjønne Sørensens beveggrunn. Kanskje han har trodd en slik aktualisert fornorsking er nødvendig for at teksten skal angå dagens tilskuere. Der tar han feil.
Jens Sethzmans scenografi består av en rekke reisverkrammer som flyttes fram og tilbake for å definere de ulike spillerommene som står angitt på bakteppet. En utvilsomt tidløs, samtidig minimalistisk løsning som heller ikke tilfører teksten noe som helst. Tvert imot er de ulike scenerommene iblant for teatrale og store til de intime, intense møtene som utspiller seg.
Alt står og faller derfor med samspillet mellom de tre rolleinnehaverne, og i store deler av stykket er det akkurat så nært og tett som det skal være. Agnes Kittelsen og Nicolai Cleve Broch gir overbevisende liv til den erotiske tiltrekningen mellom Emma og Jan, mens det til tider dirrer under Samuel Fröler påtatte likegyldighet.
Tross noen mindre innvendinger er det ikke tvil om at publikum over hele landet kan se fram til en usedvanlig spennende og innsiktsfull oppsetning.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 18. februar