home

Briljant og tradisjonelt

Nationaltheatret, Hovedscenen «Onkel Vanja»

Av Anton Tsjekhov
Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon
Oversatt av Knut Ofstad
Regi: Liv Ullmann
Scenografi: Milja Salovaara
Kostymedesign: Hans Petter Harboe
I rollene: Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger, Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe, Anders Mordal, Stine Marie Fyrileiv med flere

Nationaltheatrets "Onkel Vanja" er gjennomført og ytterst velspilt. Men mangler den særegne magien som kjennetegner Tsjekhovs sceniske univers.

Applausen vil ingen ende ta. Alle har reist seg, klapper, roper, huier. Stemningen er like høy som to dager tidligere på Centralteatret da «Trassalderen» begeistret tilskuerne. Men den gangen frydet folk seg over en lett og lystig folkekomedie, nå er det Anton Tsjekhovs riktignok vittige, men først og fremst dystre og tragiske «Onkel Vanja»som får dem til å juble. Jeg deler ikke entusiasmen deres. Men hvorfor?
Ingen tvil om at det er en ytterst velspilt og gjennomført oppsetning. Milja Salovaaras stiliserte, men effektive rad med dører får fram at handlingen utspiller seg i stuen til en gammel russisk herregård med uendelig mange rom, de blomstrende buskene på begge sider av scenen minner om at Tsjekhov lar første akt utspille seg i hagen, og når blomstene har visnet etter pausen, er det et effektivt tegn på at tiden har gått.
Skuespillerne, spesielt de mannlige, får utfolde sitt talent fullt ut. Her er det ingen grenser for uttrykksfullt kroppsspråk og voldsom replikkføring. Anders Baasmo Christiansen er en så ungdommelig onkel Vanja at det rett og slett er vanskelig å tro at han skal nærme seg de 50, og være hele tyve år eldre enn sin niese.
Det virker helt usannsynlig at han i 25 år skal ha slitt dag ut og dag inn på gården for å oppfylle sin avdøde søsters siste vilje, for så energisk og voldsom som han er, hadde han heller tatt første båt til Amerika. Han utstråler en så sterk livskraft at det er vanskelig å se ham som en representant for en dekadent og undergangstruet russisk overklasse. Dermed kommer hele stykket ut av balanse.
Jeg har lettere for å tro på Øystein Røgers desillusjonerte og alkoholiserte Astrov, den travle og slitne legen som gjenfinner sin ungdoms glød når han et kort øyeblikket tror han skal overbevise Jelena om å «begynne på nytt. Her og nå» sammen med ham
Men håpet brister og det eneste han har igjen er vennskapet med Vanja, men som han sier, «en gang i tiden levde det bare to anstendige, intelligente menn her i distriktet -- du og jeg. Men de siste ti årene har dette smålige, lugubre livet tatt knekken på oss. Det har forgiftet blodet vårt, og vi er blitt like foraktelige og vulgære som alle andre»
Nettopp fordi Røgers tolkning er så gjennomført , er det umulig å tro at han, Vanja og den faljerte godseieren Telegin (Anders Mordal) i fylla gir seg i kast med et gjennomført, lystig og nærmest akrobatisk dansenummer. De tre skuespillerne imponerer som musikal–artister, men i sammenhengen skurrer oppvisningen.
Uten snev av overspill utleverer Sverre Anker Ousdal med stor treffsikkerhet den usannsynlig selvtilfredse og selvopptatte Serebrjakov. Anneke von der Lippes Jelena er en sjarmerende femme fatale, og Stine Marie Fyrileivs Sonja en tragisk skikkelse som til slutt avfinner seg med at  det eneste som venter henne er å «leve gjennom alle disse lange, lange dagene og disse endeløse kveldene».
Liv Ullmann skriver i programmet at dårlige regissører er «opphengt i sitt eget konsept» – et opplagt spark til dagens tendenser, og mener de beste regissørene er de som har «har evnen til å … la skuespillerne utfolde seg». Det er dette hun selv går inn for i «Onkel Vanja», og ingen tvil om at den er blitt en briljant oppvisning i tradisjonell scenekunst. Men jeg opplever ikke at denne voldsomme og utadvendte tolkingen tilfører teksten nye kvaliteter. Tvertimot tilslører den det dypt allmennmenneskelige i Tsjekhovs personer, den såre emosjonelle nakenheten som gjør at vi lever oss inn i deres skjebner, og kjenner oss igjen i deres følelser og spontane reaksjoner, selv om vi lever i helt en annen tid.
På den andre siden: Ingen tvil om at det er Tsjekhovs tekst vi hører på scenen. Riktignok har Ullmann valgt å bygge på David Mamets versjon som holder seg tett inntil originalen, samtidig som replikkene overføres til moderne dagligtale, og spisses. Ullmanns hensikt har nok vært å bryte ned avstandene mellom Tsjekhovs tid og vår egen, men i stedet får dialogene iblant en uheldig amerikansk klangbunn.
Og min konklusjon er klar: I denne overdådige tolkningen forsvinner den magiske essensen som kjennetegner Tsjekhovs sceniske univers.

Publisert: 20.02.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

IdaLou Larsen21.02.13 14:03
Akkurat det samme føler jeg. Og jeg blir veldig glad når noen sier at de er uenig, enda gladere om de skriver det på hjemmesiden!
Lillian Bikset21.02.13 14:03
Ja, jeg er helt enig! Og nettopp i det, vil jeg legge til, er det så verdifullt at vi kan diskutere det vi har sett i etterkant, og at det finnes et mediemangfold også innen kritikken. Jeg blir alltid glad når folk sier at "jeg fikk lyst til å se det selv, for å danne min egen mening" etter å ha lest noe jeg har skrevet - enten jeg var positiv eller negativ til det jeg så. Da føler jeg at det jeg skriver er del av en pågående samtale og ikke bare forbrukerveiledning.
IdaLou Larsen21.02.13 14:02
Du argumenterer godt teoretisk/psykologisk for din opplevelse av karakteren Vanja som godt skildret i oppsetningen. Jeg sier også at den er overmåte velspilt, men at den ikke engasjerte meg ett øyeblikk. Og her er vi ved kjernen av problemet, av uenigheten og i og for seg av all kritikk: Som utgangspunkt kan ingen ha noe annet enn sin egen opplevelse.Jeg syntes Trassalderen var en grovkornet og sentimental folkekomedie som verken moret eller beveget meg: Publikum var fra seg av begeistring. Det hører du på det de sier på vei ut av salen. Samme gjaldt Onkel Vanja, som sagt, mens jeg ikke opplevde noe annet enn teatralitet som ikke berørte meg et sekund. Og det gjorde meg trist, for Tsjekhov er nok den av alle dramatikere som jeg setter høyest, og han har gitt meg mange magiske øyeblikk. Du derimot ble revet med. Det er interessant: Ofte reagerer vi likt, andre ganger forskjellig, og det har noe med vår intellektuelle, emosjonelle, nesten fysiske opplevelse å gjøre. Og vår personlige opplevelse/reaksjon kan vi ikke gjøre noe med! Den kan naturligvis forandre seg, husker at jeg i 1960 så Moderato Cantabile av Peter Brook - en film som nærmest innledet nouvelle vague, og mislikte den sterkt, mens jeg to år senere ble helt fascinert. Men selv om opplevelsen kan forandre seg, i øyeblikket er den avgjørende!
Lillian Bikset21.02.13 13:37
Jeg og IdaLou har hatt en morsom diskusjon om denne på Facebook (takk for den!), og deler den gjerne med dere som er blogglesere her uten å være tilknyttet meg på FB. Min opprinnelige status: Onkel Vanja på Nationaltheatret er praktfull. Klassisk, men aldri museal. Inderlig, men aldri insisterende. Perfekt balansert dramaturgi, bølgende mellom komedie og tragedie. Anbefales dypt. Og etter å ha lest IdaLou, som svar til hennes tekst over (beklager ordrikheten, dette er altså fra en spontandiskusjon på Facebook): Jeg har lest anmeldelsen din nå, IdaLou, jeg forstår resonnementene dine og ser hvor det butter for deg - men jeg opplever ikke fysisk vitalitet som et hinder for indre motløshet, verken i denne oppsetningen eller på mer generelt. Slik jeg ser Onkel Vanja, oppsetningen og stykket, går persongalleriet gjennom en utvikling fra det man gjerne kaller kos med misnøye, en daglig-ennui der de ikke egentlig innser hvor dypt deres egen livstretthet stikker (for å bruke Facebook-klisjeen har de hatt en slags "alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet"-tilnærming) til en større grad av innsikt i seg selv og menneskene rundt seg - og med det opplever de også en dypere, mer gjennomtrengende, eksistensiell og hvileløs følelse av håpløhet, oppgitthet, meningsløshet. Grunnen til at Onkel Vanja ikke reiste til Amerika som 20-åring er at han trodde at arbeidet på gården var verd slitet. Han har virkelig sett for seg at den ynkelige svogeren var et geni - og innser først nå at han har kastet bort livet... Alle disse dagene... Med hardt arbeid. For Serebrjakov. En luftballong. Når han kunne ha gjort så mye mer ut av alt, hatt et eget liv. Det er ikke tilfeldig at denne innsikten kommer de dagene han er uvirksom i arbeidet, han har ikke tidligere tatt seg tid til å stoppe opp og reflektere. Han har bare arbeidet (og med det kan vi sikkert også forsvare at han har holdt seg fysisk vital, uten at jeg, som sagt, føler behov for å forsvare det). Jeg husker ikke hvor sitatet kommer fra, men det sies at den korteste veien til lykke er å legge forventningene sine på riktig nivå, og noe av det morsomme (og tragiske) med Tsjekhov, noe av det jeg ser som magien ved Tsjekhov (resten ligger i måten han skildrer handlingslammelse parallelt med å vite hvordan man egentlig bør handle, og måten han lar samme problemstilling skinne gjennom alle skikkelsene, med ulik fargelegging og i ulik grad), er at hans skikkelser er ute av stand til akkurat dette. (I Onkel Vanja, et mulig unntak og et høyst nødvendig motstykke i Kari Simonsens dadda, den eneste i rollegalleriet som vi kan betegne som noenlunde tilfreds eller forsonet - en påminnelse fra start om livet er et slit og at det ikke er noen vits i å legge forventningene høyere enn det som kan oppfylles.) Om Vanja nå faktisk har tid til å gjøre valgene på nytt er underordnet. Han opplever seg selv som for gammel. Det er jo nettopp her tragedien ligger. At han KUNNE ha hatt andre valg, at han har hatt og kanskje fortsatt har andre muligheter, et større potensial. Det samme kan vi si om Astrov. Hva kunne ikke disse to ha vært, om de hadde hatt sjansen, tatt sjansen, før? Og hva med Sonja og Jelena, om de hadde levd i en virkelighet der de ikke trengte pene ansikter - eller ekteskap - for å ha et liv? Forspilte muligheter og mangel på muligheter, hva er tristest? Her har vi begge deler, så varsomt skildret, så skånsomt utlevert at vi i salen kan leve med dem på scenen etterhvert som innsikten siger dypere inn. De bevisstgjøres, og det tåler de ikke. (Heri ligger jo også komedien. Iscenesettelsen sørger jo hele tiden for at publikum er mer bevisst enn det rolleskikkelsene er.) Dansescenen - slik jeg ser den - er der for å minne oss (og rollefigurene selv) om hva de KUNNE ha vært, hva livet KUNNE være, hvis man så gleder eller muligheter i det... Denne scenen gir et glimt av håp eller en påminnelse om potensialet i en annen vitalitet. Og så dør håpet, så dør vitaliteten, så dør potensialet, og det blir ekstra trist, fordi vi har sett at det kunne vært levedyktig. Før slutten runder det av, med en kime til håp for den som vil og mismot for den som foretrekker det... Pendelen svinger, munter pessimisme.
Onkel Vanja

Onkel Vanja

Vanja (Anders Baasmo Christiansen) og Astrov (Øystein Røger)

Foto Erik Aavatsmark

Onkel Vanja

Onkel Vanja

Sonja (Stine Marie Fyrileiv) og Jelena (Anneke von der Lippe)

Foto Erik Aavatsmark

Onkel Vanja

Onkel Vanja

Professor Serebrjakov (Sverre Anker Ousdal) og hans andre hustru (Anne von der Lippe)

Foto Erik Aavatsmark