home

Politisk teater går nye veier

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Kill them all! – Sørgespill»

Konsept, tekst og regi: Tore Vagn Lid
Musikkarrangement/lyddesign: Tore Vagn Lid/Tomas Nilsson
Scenografi: Ada Hesjevoll/Tore Vagn Lid
Videodesign: Alexander Andreassen
Med Kai Remlov, Laila Goody, Mariann Hole, Ågot Sendstad, Dino Dikic og Tomas Nilsson

«Kill them all!» – en annerledes og utfordrende opplevelse

«Kill them all!» er det andre «sørgespillet» i Tore Vagn Lids planlagte trilogi, det første var ungdomsstykket «Straff» som han laget for Hordaland Teater i høst. Vagn Lid gir begrepet en dobbelt betydning: det er en tragedie i ordets klassiske mening, men også et iscenesatt brikkespill der skuespillerne gir liv til menneskene brikkene representerer, samtidig som de til en viss grad også spiller «seg selv». En ny og annerledes form for teater, men så mener han da også at «nye drama – utenfor dørene til teateret – fordrer nye drama innenfor dørene til teatrene».
«Kill them all!» er en utforskning av de siste årenes europeiske drama: finanskrisen som har rammet landene i Syd–Europa så sterkt at de i dag befinner seg på sammenbruddets rand. Arbeidsløsheten i EU er rekordhøy, og rammer de unge hardest: i oktober 2012 var 23,4 % av alle EUs unge på jakt etter jobb, og mens bare 8 prosent var arbeidsløse i Tyskland, var tallene 55,9 i Spania og 57 prosent i Hellas. Samtidig kutter statene i pensjonene, og alle som ikke klarer å betjene boliglån eller betale husleie blir kastet ut av hjemmene sine. Og stadig flere tar sitt eget liv.
Denne brutale virkeligheten retter Tore Vagn Lid søkelyset mot. «Sørgespillet»s viktigste brikker er den kyniske og pengegriske investoren, den greske musikeren som bor sammen med sin 90–årige mor, den evige studenten, den rumenske vandreren, pensjonisten og den norske skuespilleren som skal trekke seg tilbake og leter etter et skikkelig billig hus i Syden – alle typiske representanter for samfunnet i dag. Men de blir aldri individuelle enkeltskjebner, av den typen vi kjenner fra det klassiske teatret som, skriver Vagn Lid i programmet, «har en naturlig higen mot det individuelle og det private». For «det som nå skjer i Europa (er) nettopp en ny type drama, som kanskje også fordrer nye typer sceniske virkemidler».
En krevende utfordring, som Vagn Lid går løs på uten å nøle. På en Amfiscene for anledningen forvandlet til et stilisert Europa i miniatyr parer han lekenhet og fantasi med eksakte og veldokumenterte kjensgjerninger, med hjelp først og fremst av Alexander Andreassens suggestive og stemningsskapende videoer, men også av det effektive lydbildet.

«Kill them all!» har ingen handling i ordets egentlige forstand, men består av en rekke løsrevne episoder som oppstår hver gang skuespillerne kaster terningen på vegne av den ene eller den andre brikken i spillet.
De er meget forskjellige, noen er ultra–korte, kanskje bare en rask videoprojeksjon, andre, i særdeleshet de der skuespilleren (Kai Remlov) og den evige studenten (Mariann Hole) medvirker, blir til lengre og mer utførlige samtaler. Som teater oppleves de også som ujevne: mange er interessante og engasjerende analyser som kaster et grelt lys over det europeiske samfunnet vi alle er en del av, mens noen blir for «private» og ugjennomtrengelige.

Undergangsstemningen er til stede helt fra starten av der vi konfronteres med Hobbes’ berømte utsagn om «alles kamp mot alle» mens Kai Remlov driver en slags leirdueskyting. Den kulminerer på gripende vis med Tomas Nilssons øredøvende og lagnadstunge trommesolo etter at krisen har drevet de fleste brikkene til selvmord, som makthaverne, konsekvent og stikk i strid med alle avskjedsbrev, velger å betrakte som «dypt personlige tragedier». Nok en gang flommer Syndfloden over jorden, og sluttscenen antyder at kanskje vi også i dag kan håpe at ny begynnelse er mulig?
«Kill them all» er engasjerende og meningsfylt politisk teater, og det er gledelig at Tore Vagn Lid ikke benytter nye og utradisjonelle kunstneriske virkemidler for deres egen skyld, men for å underbygge og tydeliggjøre et viktig og dessverre altfor aktuelt budskap. Gledelig er det også at Hanne Tømta har valgt å la nettopp Nationaltheatret gå nye veier, og tilby sitt publikum en annerledes og utfordrende opplevelse.

Anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 1, mars

 

Publisert: 04.03.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kill them all!

Kill them all!

Kill them all!

Kill them all!

Kill them all!

Kill them all!