Siste kritikker:

Talentenes aften

Oslo Nye Teater: «Oliver»

Tekst og musikk: Lionel Bart
Oversatt av Klaus Hagerup
Regi: Ivar Tindberg
Scenografi: Gjermund Andresen
Koreografi: Jonas Digerud
Kostymedesign: Anette Werenskiold
Musikalsk ledelse: Trond Lindheim
I rollene på premieren: Geir Kvarme, Randolf Walderhaug, Trine Wenberg Svensen og mange mange flere

Spilleglede paret med faglig dyktighet på alle plan står sentralt i Oslo Nye Teaters gjennomførte og vellykte oppsetning av «Oliver!», en imponerende overskuddssatsing i en tid hvor teatret går en ytterst usikker fremtid i møte.

I 1960 skrev og komponerte Lionel Bart musikalversjonen av Dickens’ berømte roman om den foreldreløse fattighusgutten Oliver Twist. Den ble en suksess, både i London og på Broadway, den settes stadig opp igjen, og er i ferd med å bli en slags klassiker. Her i Norge ser det ut til å være første gangen musikalen, i hvert fall i de senere år, settes opp på et større teater.
Lionel Bart har forenklet og tydeliggjort handlingen, men beholdt det klare klasseperspektivet. De verste kjeltringene her er Fattighusets Herr Buldre og fru Skrulle, men som navnene antyder, er de også komiske figurer. Erkeskurken Fagin, herre over en flokk guttunger som stjeler lommebøker og tørklær for ham, er mindre farlig enn i romanen, og scenene med ham blir dermed lettere og lystigere enn i originalen.
Noe av det mest fascinerende ved familieforestillingen «Oliver!» er at den tar sine tilskuere med til en forgangen tid som de fleste yngre i dag kjenner gjennom tv–serier. Det gjør det kanskje spesielt morsomt å oppleve den så nær og virkelig som bare scenekunsten kan gjenskape den. Ikke minst takket Gjermund Andresens på en og samme tid realistiske og fantasieggende scenografi som utspiller seg på tre plan, i stadig overbevisende bevegelse, og effektivt gjenskaper Londons mørke og triste fattigstrøk, samtidig som den lar oss få glimt av overklassens lysende velstand. Anette Werenskiolds fargerike og troverdige kostymer fullfører scenebildet. Her har Oslo Nye gjort en formidabel innsats.
Geir Kvarme er en pengegrisk Fagin, Mads Henning Jørgensen en ond Bill Sikes, og de andre i ensemblet går lekende lett ut og inn av ulike roller. Trine Wenberg Svensens Nancy imponerer stort med solonumret «Jeg vet han trenger meg» og som Herr Brun er Randolf Walderhaug befriende lavmælt og naturlig, i motsetning til det groteske overspillet som preger enkelte for langtrukne scener. I en familieforestilling er det komisk liksom–samleiet mellom Herr Buldre og Fru Skrulle dessuten overflødig.
På premieren var Magnus Bjerke Hofgaard en sjarmerende og troverdig Oliver, men kveldens store overraskelse var Sigurd Spørck Thoresen: han gjorde sterkt inntrykk med et sjeldent scenisk nærvær og ditto utstråling i rollen som Sløye Dodger. I det hele tatt er «Oliver» de unge talentenes forestilling, og dersom manus tillater det, burde regissør Ivar Tindberg gitt dem litt større plass til å utfolde seg, og heller kortet ned på enkelte langdryge voksennumre.
Musikalsk fungerer «Oliver!» utmerket, og det hadde vært morsomt om gamle låter som «Consider yourself at home» og «I’d do anything» fikk en renessanse. Ingen tvil: En morsom og givende teateropplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. mars