home

Forvirrende om foreldre og barn

Det Norske Teatret, Scene 2: «Stort og stygt»

Av Olaug Nilssen
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi: Milja Salovaara
I rollene: Ellen Dorrit Pedersen, Ola G. Furuseth, Charlotte Frogner, Pål Christian Eggen og Niklas Gundersen

Hører et funksjonshemmet barn til «småbarnstilverets gleder og sorger»?

På Det Norske Teatret har Olaug Nilssen tidligere med stor suksess dramatisert to av sine romaner, «Få meg på for faen» og «Vi har så korte armar», men «Stort og stygt» har hun skrevet direkte for scenen, på bestilling av teatret i anledning hundreårs–markeringen.
Mens vestlandsbygda Skoddeheimen spilte en viktig rolle i de to foregående stykkene, går «Stort og stygt» for seg i et typisk urbant miljø, og vi får ikke vite noe om hovedpersonenes bakgrunn.
På scenen har Milja Salovaara plassert en stilisert rund platting med fire hester, en symbolsk anskueliggjøring av livets karusell, og i åpningsscenen danser skuespillerne med nakne lyserøde plastdukker.
Temaet er gitt, dette skal handle om foreldre og barn. Vi møter to ektepar: Maria (Charlotte Frogner) og Sverre (Pål Christian Eggen) har en sønn på tre år, Arve (Niklas Gundersen), og har nettopp oppdaget at de venter barn nummer to, mens naboene Silje (Ellen Dorrit Pedersen) og Ole (Ola G. Furuseth) teller dagene til Silje skal føde deres første barn.

Arve er en vanskelig gutt som krever mye av foreldrene, og Silje og Ole som ikke har kjent på kroppen hvor tøft det kan være å ha småbarn i våre dager, og dermed har et teoretisk og litt naivt syn på oppdragelse, er kritiske til Maria og Sverres håndtering av gutten. Denne første delen er en vittig satire over de utallige formaninger dagens «eksperter» øser ut over engstelige, spente og velvillige foreldre, og en stund tror jeg at Olaug Nilsson denne gangen har skrevet en riktig morsom komedie, i seg selv litt av en begivenhet i norsk dramatikk.

De «voksne» skuespillerne avleverer sine vittige replikker med fynd og klem, de går lekende lett ut og inn av en rekke biroller, for eksempel forlater Ola G. Furuseth plutselig de voksnes verden og forvandler seg til den søte treåringen Petter, mens Niklas Gundersen er en komisk vrien og vrang treåring i trassalderen.
Men umerkelig skjer det noe: det blir lengre mellom de humoristiske innslagene, og etter hvert ser det ut til at perspektivet skifter, og at stykket langt fra å være en samfunnskritisk komedie, har et langt dystrere tema: Hvordan foreldre litt etter litt blitt tvunget til å innse at de har fått et barn som ikke er «som alle andre», men lider av en alvorlig funksjonshemning.
Det kommer klart fram i scenen der faren er på helsestasjonen med Arve for en noe forsinket toårs–kontroll. Han gir uklart uttrykk for uro over sønnens utvikling, «kanskje en psykolog», antyder han, men ekspertisen avviser ham: «eg kan i alle fall forsikre deg om at det ikkje er noko gale med han». Men det går ikke lang tid før det ikke lenger er tvil om at det er noe i veien med gutten, «han er utviklingshemma, for faen!», sier naboen Ole etter å ha sett at Arve har smurt avføring ut over hele soverommet.

Etter hvert er det forholdet mellom kvinnen og mannen som står i sentrum. Høygravide Silje blir stadig mer selvopptatt og vanskelig når fødselen nærmer seg, men her beholder Nilssen litt av sin sarkastiske humor. Humoren er derimot totalt forsvunnet fra skildringen av forholdet mellom Maria og Sverre: Han blir stadig mer bekymret, mens hun på den ene siden plent avviser at «det kan vere noko» med Arve, samtidig som hun på den andre forteller at hun har benyttet tidlig ultralyd for å være sikker på at alt er i orden med barnet hun nå venter. Hun ender med å si seg enig i at Arve skal utredes, men spørsmålet om hun skal beholde barnet hun venter blir en kilde til fremtidig konflikt mellom ektefellene.

Skal vi tro teatrets egen presentasjon, er «Stort og stygt» først og fremst en skildring av «gleder og sorger ved småbarnstilveret», og det kan virke som om regissør Marit Moum Aune bevisst har gått inn for å vektlegge dette aspektet. Men oppsetningen forvirret meg, og jeg blir ikke helt klar over hva Olaug Nilssen egentlig vil med stykket.
Slik jeg leser teksten er Nilssens hovedtema en helhetlig og konsekvent utforskning av Marias og Sverres erkjennelse av Arves tragiske utvikling, med Silje og Ole som en slags heldigere motstykker. Men dette perspektivet blir tildekket i oppsetningen. Det er vanskelig å si hvorfor, for de fem skuespillerne gjør en glimrende jobb.
En forklaring kan være at det uunngåelig blir noe komisk ved en voksen mannen som skal fremstille en treåring, det gjør det vanskelig virkelig å tro på skikkelsen Arve. En annen grunn kan være at regissøren, og antakelig også forfatteren, har skygget unna den tragiske dimensjonen i «Stort og stygt». For uansett hvordan man ser på det, er erkjennelsen av at ens barn er utviklingshemmet, ikke en hverdagsligs begivenhet som hører til under «gleder og sorger ved småbarnslivet«.
Det er synd at både forfatter og regissør har valgt en slags gyllen middelvei. Det svekker det dramatiske forelegget, med det resultatet at «Stort og stygt» ender med å virke ganske løst og tilfeldig sammensatt

Publisert: 06.03.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

Merete Sandvig Hoel02.02.14 00:26
Jeg forstår ikke helt hvor dette med "utviklingshemning" kommer fra. Dag og Tids anmelder brukte uttrykket "et barn med atferdsvansker", men for meg og andre med innsikt i emnet er det åpenbart at dette skal dreie seg om en form for autisme. Det må sies å være et uheldig valg, når forfatteren beskriver det på en måte som gir melderne mulighet for spekulasjonerEmnet "å få et annerledes barn" ville antakelig fått en mer seriøs behandling om det var valgt en definert funksjonshemning som forfatteren hadde en objektiv forståelse av. Jeg har lest stykket som bok, og og som autist light (aspergers) og pårørende selv, må jeg si jeg ikke er fristet til å se stykket på scenen. Jeg ser helt enkelt ikke poenget.
IdaLou Larsen, redaktør11.03.13 13:40
Ikke uenig med deg i deg. Det jeg synes er forvirrende er teatrets egen beskrivelse av hendingen som "gleder og sorger ved småbarnslivet". Klart både Maria og Sverre elsker barnet like høyt uansett. Jeg opplevde bare denne delen av "Stort og stygt" som så sentral at den burde hatt større plass i sceneversjonen.
Jan Torp Pharo11.03.13 12:49
Marias og Sverres erkjennelse, godt ramma inn av Halldis Moren Vesaas' "Voggesong for ein bytting", er ikke forvirrende i det hele tatt, men - for denne betrakteren - en tydelig beskrivelse av endringa i Arve fra å være et "normalt" lite barn (representert ved dokka med blå drakt) til det ikke-kommuniserende barnet. Og mor Maria elsker barnet likevel, se sluttstrofen i Vesaas' dikt.
Stort og stygt

Stort og stygt

Foto Erik Berg

Stort og stygt

Stort og stygt

Niklas Gundersen som Arve og Charlotte Frogner som Maria.

Foto Erik Berg

Stort og stygt

Stort og stygt

Ellen Dorrit Petersen som Silje og Ola G. Furuseth som Ole

Foto Erik Berg