Siste kritikker:

Dagens unge Ego

Det Norske Teatret, Scene 3: «Eg Ik Ich I»

Av Oscar van Woensel
Omsetjing: Maren E. Bjørseth og Ola E. Bø
Regissør: Jonas Corell Petersen
Dramaturg: Paulien Geerlings
Visuell konsulent: Nia Damerell
Med Oddgeir Thune, Keja Kwestro og Chiem Vreken
Ein ETC–produksjon, i samarbeid med De ToneelmakerIJ Amsterdam

Mytene om Narsissos og Ekko er utgangspunkt for en oppsetningen om ungdom i dag

«Eg Ik Ich I» er ett av fire nye stykker som i år blir skrevet og oppført som et resultat av Young Europe 2, et teaterprosjekt som organisasjonen European Theatre Convention har igangsatt for andre gang. Hensikten med Young Europe 2 er å «etablere et europeisk flerspråklig dramatisk repertoar for unge mennesker», og Finland, Frankrike, Kypros, Nederland, Norge, Tyskland og Ungarn deltar i prosjektet som får økonomisk støtte fra Europa–kommisjonen.
Åtte teatre, alle medlemmer av European Theatre Convention, og flere av dem barne– og ungdomsteatre, har bestilt fire nyskrevne stykker, som de samarbeider om å sette opp: Kypros med Ungarn, Berlin med Helsinki, Karlsruhe med Strasbourg og Det Norske Teatret med nederlandske De Toneelmakerij fra Amsterdam. «Eg Ik Ich I» hadde urpremiere i Oslo 23. februar, og skal ha ny premiere i Amsterdam 12. mars. Og endelig skal det spilles på Young Europe–festivalen i Berlin i midten av mai.
Med andre ord er «Eg Ik Ich I» beregnet på et ungt publikum, og jeg kunne ønske jeg hadde sett det sammen med representanter for målgruppen. På premieren var vi rett og slett for mange voksne. Det hadde nemlig vært interessant å se om oppsetningen bruker et scenespråk som umiddelbart går hjem til unge, også til unge som ikke har spesiell erfaring med scenekunst.
Den nederlandske dramatikeren Osvar van Woensel har valgt å gi en moderne tolkning av en gammel, gresk myte. Ekko var en vakker og talefør fjellnymfe som elsket sin egen stemme, og hun pleide å fortelle gudinnen Hera morsomme historier for å avlede Heras oppmerksomhet mens ektemannen Zeus forførte andre fjellnymfer. Da Hera oppdaget dette, ble hun rasende, og hevnet seg med å frata Ekko stemmens bruk til annet enn å gjenta andres ord. Så forelsket Ekko seg i Narcissos, en meget vakker ung mann, men han avviste henne, for han var bare forelsket i sitt eget speilbilde.
Både Narcissos’ selvdyrking og Ekkos manglende evne til selvstendig tenkning er gode utgangspunkt for å ta opp visse trekk ved vår tids ungdomskultur, som tendensen til til å pjatte med alt som er ”in”, og fristelsen til narsissistisk selvdyrking. Spørsmålet er bare i hvilken utstrekning dette vil bli oppfattet av moderne ungdommer som neppe har særlige kunnskaper om greske myter.
På den andre siden har Jonas Corell Petersen og hans tre skuespillere gitt stykket en morsom og leken form der den fysiske ekspressivitet står i sentrum. Den spinkle handlingen utspiller seg i en maskulin jegerverden ute i skogen, der kvinnen tydeligvis oppfattes som et brysomt og uvedkommende element.
Litt uklart er det om det er en eller to mannlige hovedpersoner – er Narcissos så forelsket i seg selv at han har levendegjort sitt eget speilbilde? I forhold til myten er det opplagt det mest sannsynlige, og det styrkes av den påfallende likheten mellom Oddgeir Thune og Chiem Vreken. Men frigjør man seg fra Narcissos–figuren og tar skrittet over til moderne tid, kan de to maskuline skikkelsene like gjerne betraktes som et homofilt par som heller vil speile seg i hverandre enn å slippe en fremmed skapning inn på seg. Uansett – scenen der Echo gjentatte ganger fysisk prøver å skille de to utgavene av Narcissos fra hverandre er fysisk elegant og innholdsmessig morsom.
Det snakkes nederlandsk og nynorsk, og naturligvis også vårt nye fellesspråk engelsk. Men de talte replikkene er langt fra det viktigste her. Kroppsspråket er avgjørende. Og det er kanskje midt i blinken for dagens unge.