Regi: Jon Tombre
Scenografi og kostumer: Yngvar Julin
Med Lasse Valdal, Anne E. Kokkinn, Frank Jørstad, Ola Otnes og fl.
Teater Ibsen gjester Nationaltheatret, Malersalen
Jon Tombre åpner nye og spennende perspektiv på «Rosmersholm»
Jon Tombre har valgt å bruke Ibsens arbeidstittel Hvite hester på sin versjon av Rosmersholm. Den ”nye” tittelen varsler at han vil presentere en versjon av dramaet der han i sterkere grad vektlegger de irrasjonelle kreftene som styrer menneskene på Rosmersholm. I folketroen er den hvite hesten et dødssymbol. På Rosmersholm viser den seg når et menneske skal dø, men i god freudiansk tradisjon lar Jon Tombre dessuten de hvite hestene være uttrykk for menneskets sterke drifter.
Tolkningen av Rosmersholm som idédrama har lenge fortrengt at Ibsen her dristig og ukonvensjonelt rettet søkelyset mot seksualiteten. Idédramaet opptar Jon Tombre lite. Gjennom en voldsom og ekspressiv fysisk spillestil velger han i stedet å fremheve personenes kompliserte driftsliv slik Ibsen skildrer det. Den gifte rektor Kroll er fysisk tiltrukket av Rebekka, mens Rosmer blir skremt bare ved tanken på et seksuelt forhold til en kvinne. Han beklager seg til sin svoger Kroll over avdøde Beates «ustyrlige, ville lidenskapelighet – som hun forlangte jeg skulle gjengjelde. Å, den redsel hun inngjød meg», og når Rebekka innrømmer at hun for Rosmer har følt « vilt, ubetvingelige begjær», reagerer han med avsky: «Og du vil si – at du har elsket meg – på slik vis».
Jon Tombres regi gir klart uttrykk for at Ibsen her antyder at Rosmer har homofile tendenser, ett den gangen tabubelagt, men meget aktuelt tema. Når Rosmer frir til Rebekka, lar Tombre henne svare med å gi Rosmer et lidenskapelig tungekyss. Han tvinger seg til å besvare kysset, men i stedet for å slå armene om henne, holder han henne på avstand og stritter instinktivt imot. Mens han derimot fremdeles er like fascinert av, for ikke å si forelsket i, sin gamle huslærer Ulrik Brendel (Ola Otnes) som Rosmers far i sin tid kjeppjaget fra Rosmersholm.
Jon Tombre har all ære av en utradisjonell, dristig nytolkning. Men oppsetningen er likevel problematisk. I Jon Tombres regi blir for eksempel rektor Kroll (Frank Jørstad) en vek og feminin skikkelse, mens den dramatiske spenningen ligger i at han er en sterkt maskulin motvekt til Rosmer. I sin iver etter å fremheve stykkets seksuelle ambivalens, går Tombre også for langt i å nedtone mange elementer som har stor betydning for forståelsen av «Rosmersholm». Med en spilletid på knappe 70 minutter har han foretatt så drastiske kutt i teksten at viktige momenter blir borte, for eksempel er hele incestmotivet strøket.
En spillestil som er ment å gi ekspressivt fysisk uttrykk både for det personene vanligvis sier og for replikkenes undertekst, er krevende, og skuespillerne legger iblant for ensidig vekt på det direkte kroppsspråket. Resultatet blir masete. Lasse Valdal skaper en troverdig Rosmer, sårbar i forhold til Anne Kokkins sterke og selvsikre Rebekka. Yngvar Julins nakne scenografi er i tråd med tidens trend: Visuelt effektivt rammer han inn den tomme scenen med stiliserte bueganger, bakteppet skifter mellom ulike projeksjoner og langt fra å være tidløse, gir kostymene klar beskjed om at Jon Tombre har valgt å la dramaet utspille seg i vår tid: Rebekka (Anne E. Kokkinn) går for eksempel i hvit bomullstopp og olabukser.
«Hvite hester» eringen helt vellykket oppsetning. Men Jon Tombres dristige tolkning åpner for nye og spennende perspektiv på Rosmersholm.
denne anmeldelsen sto i "Klassekampen" fredag 12. september