«Stalker» før og nå

Black Box Teater, Hovedscenen Verk Produksjoner viser: «Stalker»

Idé: Verk Produksjoner
Regi: Fredrik Hannestad
Scenograf: Signe Becker
På scenen: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Solveig Laland Mohn, Håkon Vassvik og Signe Becker

Med »Stalker» fortesetter Verk Produksjoner sitt metafysiske prosjekt.

Lysene dempes, og foran på scenen, med ansiktene vendt mot oss, sitter Saila Hyttinen, Solveig Laland Moen, Anders Mossling og Håkon Vassvik mot en vegg av overdådige, duvende stoffoppheng. Slik blir de sittende og se på oss. Lenge. Og jeg minnes åpningsscenen fra «Det eviga leendet» for tre år siden: Der satt også de fire tause i flere minutter, og like før tausheten ble uutholdelig, reiste Anders Mossling seg og gikk bort til mikrofonen. Det gjør han også nå. De identiske åpningsscenene slår fast sammenhengen mellom de to produksjonene.
«Det eviga leendet» bygget på Pär Lagerkvists fortelling om «några döde» som sitter sammen og småprater «fôr att få evigheten til att gå» helt til de uventet gjør opprør mot tilværelsens meningsløshet og gir seg i vei for å finne Gud og stille ham til ansvar. På sin hjemmeside skriver Verk at Stalker er den «andre oppsetning der de stiller spørsmålet om Guds eksistens i mennesket (…) I 2010 plasserte de Gud på scenen og stilte ham forvirrende spørsmål. Denne gangen er det ingen Gud, bare Sonen.»  De skriver også at «Stalker» er den tredje av deres oppsetninger «om følgende temaer: hvordan forholde seg til vår egen tid og hvordan fortsette å leve når alle illusjoner er borte» (min oversettelse av Verks engelske tekst).
Med «Stalker» tar Verk Produksjoner utgangspunkt i russiske Andrej Tarkovskijs kultfilm «Stalker» fra 1979, fortellingen om tre menns reise inn i Sonen, et forbudt område som er blitt lagt øde etter en kosmisk katastrofe, og der det nå er livsfarlig å ferdes. Stalker er kjent i Sonen, og fungerer som reiseleder for Forfatteren og Forskeren. Målet er Sonens innerste Rom, der menneskenes dypeste ønske vil gå i oppfyllelse. Men kanskje fordi de mangler Troen, våger verken Forfatteren eller Forskeren seg inn i rommet, og vi tilskuere får derfor aldri vite hva det skjuler.
Verk Produksjoner har intervjuet «et titalls personer i forskjellige aldre som hadde et forhold til filmen». Det de i dag husker av det de så en gang for lenge siden er selve grunnstammen i forestillingen. Sterkt sminket og iført litt forvirrende kostymer – spesielt gjelder det Anders Mosslings struttende tutu–skjørt i pels – framfører de fire skuespillerne intervjuobjektenes erindringer. Det viser seg at deres minner om handlingen i filmen er uklare, upresise, iblant direkte feil, men det kommer også fram at deres følelsesmessige opplevelse var både sterk og sammensatt, tett knyttet til den enkeltes personlige forhold.
Men forestillingen er også ment som «en reise inn i sonen» og allerede på et tidlig tidspunkt aner vi at det skjer noe i scenerommet bak de fire. Men først senere blir scenen brått mørklagt, og når lyset kommer igjen blir vi vitner til et infernalsk visuelt og lydmessig kaos styrt av Lucifer/Djevelen som selve Dødens Gud – kanskje Verks egen tolkning av Sonens innerste rom?
Ifølge Verk viderefører «Stalker» prosjektet som startet med «Det eviga leendet» (2010) og fortsatte med «Build me a Mountain» (2011) om Bertolt Brechts opphold i Finland. Men det er en vesentlig forskjell mellom de tre produksjonene: Alvoret i Verks oppsetninger underbygges gjerne av en særegen barokk humor som ikke finnes her. Nytt er det også at «Stalker» ikke har noen «handling», teksten har omtrent ikke dramatisk progresjon, og enda viktigere – det er nesten en forutsetning at tilskueren har sett Tarkovskijs film for å følge med i det som sies på scenen.
Det er et dristig prosjekt å bygge en hel forestilling på noen tilskueres opplevelse av en film, selv om den er et sterkt og enigmatisk kunstverk. Verk har opplagt sett problemet for de skriver i programmet at de «etter et par intervjuer forkastet ideen og begynte å jobbe med filmmanuset. Men etter en viss modning gjorde vi retrett og gikk tilbake til den originale ideen». «Stalker» har utvilsomt mange av de kvaliteter som kjennetegner Verks arbeider, ikke minst makter de å gjenskape noe av uhyggen som preger Tarkovskijs film. Likevel kommer de ikke helt i mål: Den metafysiske problemstillingen blir for uklar.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15. april

Publisert: 20.04.13 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!