home

Pretensiøst regiteater

"Matteuspasjon" av Sebastian Hartmann

Nationaltheatret, Hovedscenen viser gjestespill fra Centraltheater, Leipzig, «Matteuspasjon», Del 1: «Nattverdsgjestene» av Ingmar Bergman, Del 2: «Brand» av Henrik Ibsen, Del 3: «Matteuspasjonen» etter Det nye testamentet (Matteus 26/27) og andre tekster, regi: Sebastian Hartmann, scenografi: Susanne Münzner, tekst og dramaturgi: Uwe Bautz, med skuespillere fra Centraltheater Leipzigs ensemble

Det er noe svært germansk, nesten sturm-und-drang romantisk, ved Sebastian Hartmanns dyrking av en voldsom og overdådig irrasjonalitet.

Urpremieren for Sebastian Hartmanns første oppsetning som kunstnerisk leder for Centraltheater Leipzig fant sted på Nationaltheatret fredag. Leipzig-premiere blir det torsdag i denne uken, og det blir interessant å se hvordan de tyske anmelderne reagerer på denne nye Hartmann-kreasjonen, ikke minst fordi det nettopp var i Leipzig Bachs Matteuspasjon ble urframført i 1729. Ifølge programmet bygger Hartmanns versjon av Matteuspasjonen både på Bachs librettto og på andre tekster, men selve resultatet er like fjernt fra evangeliet som Hartmanns Brand fra Ibsens. Tyskerne ser ut til å ha en spesiell forkjærlighet for regiteater, så publikum i Leipzig vil kanskje finne det helt naturlig at Jesus overlever korsfestelsen og vandrer splitternaken rundt med en like splitternaken kvinnelig skytshelgen som Judas senere anklager for å være selveste Satan djevelen.

Med Matteuspasjon går Sebastian Hartmann uforferdet løs på et ambisiøst tema: menneskets forhold til gud. Han har gitt sitt kunstneriske prosjekt altertavlens klassiske tredelte form: Nattverdsgjestene er det venstre fløymotivet, Matteuspasjonen det høyre mens Brand er den tungtveiende midtdelen. Her opphører likheten med en klassisk triptykon: Hos Sebastian Hartmann utgjør ikke de tre delene en helhet. Skulle han ha ment det slik, har han iallfall ikke lykkes i å formidle det videre.

Den første delen, dramatiseringen av Ingmar Bergmans film fra 1962, Nattverdsgjestene, er den scenisk mest «konvensjonelle». Det er fortellingen om en landsbyprest som har mistet sin gudstro – hvorfor er uklart, truselen om atomkrig er en årsak, hans elskede kones død er annen. Han er nå blitt så manisk selvopptatt at han ikke makter å hjelpe en fortvilet sinnsforvirret familiefar som oppsøker ham. Presten kan ikke snakke om annet enn seg selv, og mannen ender med å ta sitt eget liv. Kveldens høydepunkt er for øvrig avslutningssamtalen mellom presten og en ung kvinne som elsker ham. Godt hjulpet av det umiskjennelige bergmanske innsynet i samspillet mellom mann og kvinne, viser regi og replikkinstruksjon hva Hartmann kan utrette, også i stille modus, når han for en gangs skyld tillater en teatertekst å leve på egne premisser.

Annen del starter med at Brand som en skikkelig predikant stiller oss spørsmål om vår gudstro. Iført en komisk flosshatt, og med en svart heklet kappe skjødesløst hengt over skuldrene, minner han aller mest om en markskriker som skal lokke folk inn til en burlesk folkekomedie. Det er da også det han gjør. I nærmere to
langtekkelige, masete og bråkete timer lager Sebastian Hartmann sin egen Brand-dekonstruksjon, der Ibsens intellektuelle fanatiker blir til en kraftkar med sagge-bukser, og med en voldsom seksuell sult på alt av kvinnekjønn, det være seg Agnes eller hans egen mor. For en ikke tysk-kyndig er det vanskelig å skjønne hva Hartmann har ment: Tekstingen begrenset seg til Ibsens egne replikker, men de utgjør bare en brøkdel av det som sies, og står også i direkte motsetning til den voldsomme fysiske utfoldelsen som foregår på scenen. Den kulminerer i en slags juleblot, der fogden, som her også er Einar, først grådig kaster seg over den sovende Agnes, og deretter tømmer den ene vodkaflasken etter den andre sammen med vertskapet. Brennevinet hisser voldsomt opp Brand som flerrer av underbuksen, vifter lystig med pikken, og gjennomfører ikke bare ett, men to samleier med Agnes, mens han og fogden fyllevrøvler til den store gullmedalje.

Denne mildest sagt ukonvensjonelle Brand-tolkningen skremte vekk en del publikummere, og personlig opplevde jeg sterkt ubehag. Jeg reagerte ikke på vegne av Ibsen, både han og Brand overlever uten problemer. Det som gjorde meg rasende, var at en seriøs teaterskaper skulle tilby meg halvannen time med reinspikka og voldsomt overspilt buskis: et imponerende profesjonelt ensemble bøyde seg lydig for regissørens vilje og spilte briljant og outrert amatørteater. 

Uten å gi den pretensiøse helheten større mening var triptykons siste del noe bedre. Først ble ord som krig og naturkatastrofe slynget ut 25-30 ganger av full kraft. Deretter skulle Kristus korsfestes, men han ble aldri hengt opp på korset. En vakker ung hvitkledd kvinne fikk ham nedsunket i en søppeldunk med vann, der hun kledde av ham, og fjernet både nagler og tornekrone. Så forsvant hun også ned i dunken og tok av sin hvite kjole, men beholdt de elegante stiletthæl-skoene på. Hva som for øvrig skjedde der nede, var naturligvis umulig å se, men jeg tolket episoden dit hen at de forvandlet seg til Adam og Eva, de første mennesker på jorden. Etter en stund henvendte Jesus/Adam seg til kulissene, og en mystisk hånd rakte ham en bøtte full av blod, som han raust sprutet over seg selv og Kvinnen – kanskje et symbolsk syndefall? Etter en stund kom Judas og rettet sine anklager not Jesus: Av kjærlighet til ham som ville lide martyrdøden for å frelse verden hadde Judas gått med på å forråde ham – og så hadde Jesus rett og slett lurt seg unna døden! Det hele sluttet med at Jesus og Kvinnen sto hånd i hånd og lo rått og hjertelig av oss publikummere. Og så braket applausen løs.

Det er noe germansk, nærmest en slags romantisk sturm-und drang, over Hartmanns bevisste tilsidesettelse av enhver klar og rasjonell tanke, og hans lidenskapelige dyrking av egne burleske innfall – og drevet til sin ytterste konsekvens er regiteater kanskje et spesielt germansk fenomen?

Jeg hadde håpet at Sebastian Hartmann etter sin skuffende Leonce og Lena­-egotripp på Nationaltheatret i vår, nå ville ha vendt tilbake, om ikke til den gangen han ga oss en glimrende og ytterst Ibsentro John Gabriel Borkmann, så iallfall til teatersynet som farget hans dramatisering av Markens grøde. Med denne Matteuspasjon vil han igjen være dramatiker og regissør på en og samme tid, og mislykkes grandiost: Som i Leonce og Lena er han opptatt av menneskets forhold til Døden og til Gud, men han makter fremdeles ikke å si ett fornuftig ord om dette vanskelige eksistensielle spørsmålet. La oss håpe at det er fordi han selv har innsett dét, at han med liv og lyst prøver å ødelegge Brand.

 

Publisert: 16.09.08 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Matteuspasjon

Matteuspasjon

Del 1: Nattverdsgjestene: Cordelia Wege er kvinnen som elsker presten. Her med liket av han som nettopp har skutt seg.

Foto Rolf Arnold, Centraltheater Leipzig

Matteuspasjon

Matteuspasjon

Del 2: Brand, her i Thomas Lawinkys skikkelse

Foto Rolf Arnold, Centraltheater Leipzig

Matteuspasjon

Matteuspasjon

Del 3: Matteuspasjonen: Jesus (Peter René Lüdicke) i badekaret/søppeldunken sammen med skytsengelen sin (Henrike von Kuick).

Foto Rolf Arnold, Centraltheater Leipzig