home

Hvor vil norsk teater?

Dramatikkens Hus: Dramatikkfestivalen

Dramatikkfestivalen 2013
Leder: Harry Guttormsen
Jury: Harry Guttormsen (leder), Cecilie Løveid, Line Rosvoll og registudentene Tormod Kristoffer Carlsen, Angelina Josephine Stojcevska og Johannes Holmen Dahl
Vinnertekster: Crème de la crème av Ingeborg Eliassen, Til Valhall av Kristian Lykkeslet Strømskag, Ærlighetkj av Willy Walder, Anonym søkes av Per Andreas Persson og Etterskrift av Lise Knudsen
Vinnerstunts: Kinder K av Kristofer Blindheim Grønskag, Ikke gjør det av Hans Petter Laberg og Du ser ikke meg av Sonja Evang

Årets festival er den 13. i rekken. De utradisjonelle scenetekstene reiser spørsmål om hva dagens scenekunstnere vil med dramatikk.

Gjennom en konkurranse skal Dramatikkfestivalen «rekruttere skrivende talenter til dramatikerfaget». For å «gi dramatikere teaterfaglig erfaring» og la dem få møte et publikum, produseres vinnertekstene «enten som fulle oppsetninger eller som stunts». Den aller første festivalen ble arrangert i 1985. Nytt av året er det at festivalen ble holdt på Dramatikkens Hus, mens den fra 1994 fram til 2011 fant sted på Det Norske Teatret, og en rekke institusjonsteatre produserte vinnertekstene. Det gjør de ikke lenger, selv om flere teatre støtter årets festival på ulike måter. For første gang har det også sittet tre registudenter fra Teaterhøyskolen i juryen.
Hovedtyngden av tekstene som ble vist under festivalen, kjennetegnes ved en annerledes måte å tenke dramatikk på. De har liten eller ingen handling i ordets tradisjonelle betydning, ingen «karakterer», og personene gir inntrykk av å snakke med seg selv heller enn med hverandre. Forbausende nok har fire av de fem hovedvinnerne likevel et tydelig samfunnsperspektiv, og tar opp aktuelle tema som surrogati (Crème de la crème), transvestisme (Anonym søkes), dysfunksjonelle familier (Etterskrift) og krigen i Afghanistan (Til Valhall).
Samfunnsperspektiv har også de tre «stuntene», men her er uttrykksmåten mer i slekt med tradisjonell dramatikk. Det er kanskje derfor festivalledelsen har gitt dem mindre oppmerksomhet enn hovedvinnerne? Jeg fikk dessverre verken sett Ikke gjør det (om nok en dysfunksjonell familie) og Du ser ikke meg (monolog om et lærer/elevforhold), men for meg ble Kinder K festivalens beste opplevelse. Med utgangspunkt i fem måneder gamle Gerhard Herbert Kretschmar, det første offer i Hitlers «eutanasi»program, drøfter Blindheim Grønskag vårt samfunns tendens til menneskesortering gjennom abort av defekte fostre. Et skremmende og tankevekkende perspektiv. To for meg ukjente skuespillerne ― Ida Løken og Axel Aubert ― imponerte med sin overbevisende rolle-innlevelse. Imponere gjorde også Øystein Ulsberg Brages presise og intelligente regi.
Til Valhall er historien om en norsk soldat som sønderrives av ugjerningene han i Norges navn utførte i Afghanistan. Ett både aktuelt og interessant tema, men den ikke-realistiske formen som Lykkeslet Strømskag har valgt, stiller seg for meg i veien for selve innholdet. Jørn-Bjørn Fuller Gee gjorde en sterk innsats som soldaten, og Jon Tombres regi fremhevet de dramatiske øyeblikkene, men jeg opplevde altfor ofte at tankene mine løp av gårde på avveier. Anonym søkes og Etterskrift var greie nok, men ikke spesielt interessante, mens regissør Øystein Osmo Eriksen i et krampaktig forsøk på å gjøre Crème de la Crème til en slags surrealistisk farse, fjernet omtrent alt vidd fra replikkene ― som ikke ble bedre av skuespillernes elendige diksjon.
I motsetning til de sju andre tekstene har Ærlighetkj av Willy Walder, regissert av student og jurymedlem Johannes Holmen Dahl, overhodet ingen samfunnsrelevans. I følge programmet forteller har forfatteren skrevet «flere lengere og kortere postdramatiske tekster, med et sterkt preg av hypertekstualitet»og Ærlighetkj beskrives som «en polyfon tekst om frost, tro og kjærlighet; en orkestrering av virkeligheten». Teksten har utvilsomt en viss poetisk tyngde, men som dramatikk er den totalt usammenhengende og uforståelig.
Konklusjon: Det mest spennende ved årets Dramatikkfestival er hvorvidt den varsler om en ny tid for norsk teater?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 26. august

Publisert: 29.08.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share