Paradoksal jubileumsfeiring

Oslo Nye Teater, Centralteatret i coproduksjon med Akershus Teater

Det lykkelige valg
Av Nils Kjær
Regi: Catrine Telle
Scenografi: Catrine Telle, Finn Lewin og Espen Kreim
Med blant andre Birgitte Victoria Svendsen, Anders Hatlo og Trond Høvik

Nils Kjær var ikke akkurat kvinnesaksforkjemper!

Nils Kjærs satire Det lykkelige valg er først og fremst en ondsinnet utlevering av politikere, her representert av den selvopptatte og selvgode Celius som elsker Stortinget fordi «der er det godt å sitte», og som uten å nøle går på akkord med egne overbevisninger for å sikre seg stemmer og bli gjenvalgt.
Programmet betegner komedien som «brennaktuell», og oppsetningen er nok ment som en infam kommentar til høstens valg.
I sin tid var Nils Kjær (1870―1924) en kjent og fryktet kritiker og essayist. Som ung hadde han vært svært radikal, men etter hvert gikk han over til å bli temmelig reaksjonær, ikke minst når det gjaldt kvinnesak.
Det er derfor paradoksalt at teatersjef Telle har valgt å markere stemmerettsjubileet for kvinner med hans politiske satire Det lykkelige valg fra 1913. Prinsipielt er Celius «en radikal banebryter for kvinnesaken», men når hans hustru Lavinia på et innfall stiller opp som hans motkandidat og ender med å vinne, viser det seg at hans tro på kvinnen ikke stikker særlig dypt.
I Kjærs skildring er Lavinias seier dessuten langt fra en seier for kvinnekampen: Den eneste grunnen til at hun stiller til valg, er for å spille mannen et puss. Hun har ingen politiske målsettinger, og blir sjeleglad og lettet når Celius går med på å tale på hennes vegne til småbyens velgere. I og for seg er hun både intelligent og fornuftig, og det er antakelig derfor Kjær ikke tillegger henne politiske ambisjoner. Med andre ord: Ikke akkurat en sterk representant for stemmerettsjubileet.
Birgitte Victoria Svendsens Lavinia er trofast mot en tekst som ikke akkurat byr på store utfordringer, og det mest feministiske ved henne er den sosialistrøde drakten kostymedesigner Trude Berg ifører henne i sluttscenen. En jevn og god tolkning. Som Celius har Anders Hatlo den rette viljestyrken og energien, men som så ofte tenderer han mot overspill, og lar øredøvende stemmebruk erstatte nyansert levering av vittige replikker. De øvrige i ensemblet skaper fine parodiske skikkelser, og håndterer også utmerket dukkene som her spiller en del av de mindre rollene, en god idé, selv om dukkene iblant blir noe for groteske for helheten.
Det lykkelige valg er også en skarp utlevering av innbyggerne i en tørrlagt småby på Sørlandet, der pietismen står sterkt, og dobbeltmoralen kommer til uttrykk i bruken av hårvann med selters». For å få forestillingen til å «fungere for unge mennesker i dag», har regissør Catrine Telle med hard hånd skåret ned på samfunnsskildringen.

Kanskje med litt for hard hånd, for disse scenene er fremdeles underholdende, og dessuten viktige for utviklingen av det dramatiske forløpet.
Slik det er nå, er oppsetningen for lukket og stillestående, og det blir for langt mellom de vittige høydepunktene.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 30. august

Publisert: 02.09.13 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!