Siste kritikker:

Skrekk og gru for store og små

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Shockheaded Peter»

Av Julian Crouch og Phelim McDermott
Originalmusikk: The Tiger Lillies
Omsetjing: Are Kalvø
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi: Arne Nøst
Med Vidar Magnussen, Espen Beranek Holm, Unn Vibeke Hol, Ingunn Beate Øyen og flere

Fra åtte til 80 år: Alle kan more seg over «Shockheaded Peter»

Jubileumshøsten 2013 er ingen av Det Norske Teatrets hovedscenesatsinger utelukkende rettet mot et voksent publikum: I oktober kommer «familie»forestillingen Tonje Glimmerdal, og selv om målgruppen for Shockheaded Peter er noe uklar, var det mange tenåringer på premieren. Hvis teatret satser på å sikre seg ett framtidig publikum, kan nok Shockheaded Peter være en fulltreffer.
Forestillingen som hadde premiere i England i 1998, bygger på en legendarisk tysk barnebok fra 1844. Det året lette den tyske legen Heinrich Hoffmann etter en bok å gi sin treårige sønn til jul. Men han fant bare lange og omstendelige fortellinger om hvordan snille barn oppfører seg, og besluttet å skrive en bok selv. Den ble utgitt året etter med stor suksess, oversatt til en rekke språk, og regnes nå som en forløper for den moderne billedboken for barn.
I dag er den kjent under tittelen Struwwelpeter,på norsk Busteper. Den tittelen fikk den først i 1858. Opprinnelig het den Lystige fortellinger og artige tegninger for barn fra 3 til 6 år, en tittel som tyder på at Hoffmann var mer opptatt av å more enn av å skremme sine små lesere, skjønt
ni av bokens 10 historier handler om hvor galt det kan gå med ulydige barn: I verste fall dør de rett og slett, som Kaspar som ikke vil spise maten sin, og Pauline som blir til en askehaug når hun leker med fyrstikker. Men Hoffmanns hensikt med de grusomme fortellingene var kanskje nettopp på en og samme tid å more og formane datidens små lesere.
Sceneversjonen tar skrittet fullt ut. Her dør alle de uskikkelige ungene i en rekke groteske, men samtidig morsomme og lattervekkende opptrinn som gjør det lett å forstå at teatersjef Ulfsby etter 22. juli valgte å utsette oppsetningen. Manusforfatterne har også diktet en slags rammefortelling omkring Hoffmanns Busteper: Her er han monsterbarnet som Storken bringer til Far og Mor, og som paret synes er så fælt at de kaster det ned i kjelleren og spikrer igjen kjellerlemmen så det ikke skal slippe ut. For de voksne er ikke noe bedre enn barna ― snarere tvertimot, et moment som utvilsomt vil appellere til yngre tilskuere.
Sammen med scenograf Arne Nøst og kostymedesigner Ingrid Nylander har regissør Erik Ulfsby skapt en frydefull og overveldende visuell oppsetning. Vi er vant til å se svære lastebiler på den store Hovudscenen, men det er første gangen den inntas av en elefant så diger at det ikke er plass til noe annet! Den demonteres riktignok i en fart, men gjenoppstår med glans i sluttscenen og toger ut med så vel ensemble som musikere.
Sammen med sangen om snille barn som åpner det hele, angir elefanten tonen: Dette er et annerledes eventyr i det som ifølge Store Norske Leksikon er god gammel music hall-tradisjon, hvilket vil si at vi får gledet oss over «musikk-, dans- og sanginnslag, komikere og sketsjer ved siden av sirkuspregede innslag, som akrobater og klovner» mens de groteske opptrinnene blir «presentert av en utroper (chairman), som samtidig er en integrert del av forestillingen».
Det Norske Teatrets ensemble imponerer stort: Samstemt, presist og med burlesk innlevelse spiller, danser, synger og gjøgler de seg gjennom den ene krevende scenen etter den andre. Bak sine artige masker er de nærmest ugjenkjennelige, men så skal da også de seks skuespillerne framstille nærmere 30 ulike skikkelser. Mor (Unn Vibeke Hoel) og Far (Ingunn Beate Øyen) er de eneste som fastholder sine roller. Til gjengjeld går de sakte men sikkert i oppløsning ettersom tiden går. Vidar Magnussen er en suveren seremonimester, og samspillet mellom han og Sangeren (Espen Beranek Holm) skaper enheten i forestillingen. To flotte prestasjoner.
Kort sagt: Her vil alle fra åtte til åtti år finne noe å glede seg over!