Kjedelig om Wedrgeland

Oslo Nye Teater, Trikkestallen: "Wergeland for barn"

«Barnas Wergeland» Henrik Wergelands tekster for barn Manus og regi: Knut Wiulsrød Komponist og pianist: Roy Hellvin Animasjon: Grimfilm ved Elin Grimstad, Inga Sætre og Solveig Wiik Dukkedesign og produksjon: Torill Næsheim Med Nina Bendiksen og Per Skjølsvik

De poetiske og vittige animasjonene klarer ikke å redde Barnas Wergeland fra å være svært så kjedelig.

D
et er 200 år siden Henrik Wergeland ble født, og Oslo Nye Teater har bestemt seg for å markere dette gjennom en dukketeateroppsetning på Trikkestallen, Barnas Wergeland. Som tittelen antyder, tar forestillingen mål av seg til å se Wergeland ut fra et barne-perspektiv. Den starter med at Nina Bendiksen står fram og synger «Vi ere en nasjon vi med», og like etter kommer Knut Wiulsrød med «Nisser og dverge» mens Roy Hellvin akkompagnerer på pianoet som står til venstre nedenfor scenen. I en ytterst forenklet versjon ispedd sanger og dikt lar Knut Wiulsrød de to dukkespillerne fortelle om Wergelands liv fra han blir født i Christianssand i 1808 til hans død i Christiania i 1845.

Det mest spennende ved oppsetningen er de visuelt vellykte, både vittige og poetiske animasjonene signert Grimfilm: De gir liv og fart til en for øvrig ganske treg historie. Her glimrer dramatikken med sitt fravær. Tilpasset uskyldige små barn blir Wergelands liv bare prektig og intetsigende. Det blir ikke engang spennende når han faller hodestups for Amalie Sofie Bekkevold, den billedskjønne datteren til café Greis innehaver.

I dikt og sanger ser det ut til at Knut Wiulsrød stort sett har valgt å beholde Wergelands eget språk. Hensikten er god, men det norske språket har forandret seg voldsomt siden Wergelands tid, både i ordvalg og i setningsbygging, og diktene og sangene vi her får høre må i stor utstrekning fortone som temmelig uforståelige for barn. Kanskje for å danne en motvekt til det svært gammelmodige språket Wergelands egne tekster, har manusforfatteren bestrebet seg seg på å holde en kjapp og moderne tone i dialogen mellom de to fortellerne, men treffer dessverre ikke blink.

Resultatet ble ganske søvndyssende og kjedelig, også for voksne. På premieren hadde teatret invitert flere voksne enn barn, den egentlige målgruppen, men de meget høviske barna som var til stede lot ikke til å være særlig engasjert.

Barnas Wergeland varer akkurat en skoletime, og er et samarbeid mellom teatret og Kulturetaten i Oslo kommune. Det er derfor nærliggende å tenke at forestillingen er ment som et tilbud til Oslobarn i Den kulturelle skolesekken, men det er ikke tilfelle. Heldigvis, for denne presentasjonen av Wergelands dikt vil, så vidt jeg kan skjønne, kunne avskrekke de fleste barn fra en dag å gi seg i kast med Wergeland på egen hånd.

 

Publisert: 17.09.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

tiril	15.02.10 15:34
Enig!