home

Håpløs ondskap

Nationaltheatret, Torshovteatret: OSV

Av Johan Harstad
Bearbeidet av Torkil Sandsund og Kristian Lykkeslet Strømskag
Regi: Torkil Sandsund
Komponist og lyddesign: Natasha Barrett
Scenografi og kostymedesign: Dordi Strøm
Med Per Frisch, Per Kristian Ellefsen, Vidar Sandem, Rolf Kristian Larsen, Tone Danielsen, Heidi Goldmann og mange flere

Ikke lett å lage teater av et stykke som er bygd opp som  en roman! 

Johan Harstad skrev OSV. mens han i sesongen 2008/2009 var husdramatiker på Nationaltheatret. I en artikkel i programmet beskriver han en to år lang prosess som gikk ut på å «undersøke rommet hvor volden, ondskapen og utslettelsesviljen var de eneste karakterene som fikk skinne», men et rom som også er «fortvilelsens rom, hjelpeløshetens og håpløshetens rom».
Resultatet ble et stykke på over 500 sider, som, fremdeles ifølge forfatteren, «lar seg oversette til ni timer teater, og en del av den konseptuelle tanken var muligheten til å sperre folk inne i teaterrommet like lenge». Forfatteren skriver videre at han både av økonomiske og andre grunner har måttet finne seg i at teksten er blitt skåret kraftig ned på, selv om «det har vært vanskeligere å akseptere enn det pleier».
I regi av Torkild Sandsund hadde en vel fem timer kort OSV. premiere på Torshovteatret tirsdag. Det kan ikke ha vært enkelt å lage en sceneversjon av en tekst som ikke nettopp utmerker seg ved dramatiske egenskaper.
Da den utkom i bokform i 2010, begynte jeg å lese den, men måtte gi opp: Det ble rett og slett for slitsomt å lese et teaterstykke som i oppbygging og gjennomføring mest av alt var en roman. Så sier da også Johan Harstad i et intervju med Stavanger Aftenblad nylig at han «først og fremt er forfatter», og betrakter dramatikken som «en utprøvingsarena, et verksted». Ville resultatet av hans toårige opphold i voldens redselskabinett ha ført til en sterkt og godt underbygget roman, dersom han ikke på den tiden hadde vært husdramaturg på Nationaltheatret?  Det får vi aldri vite.
I programmet skriver Harstad at han håper at OSV. vil «tåle den herjingen det utsettes for, uten å gå i stykker». Det gjør det, og det er blitt mer interessant enn det var fra dramatikerens hånd.
OSV. er fortellingen om den amerikanske familien Zimmer fra Washington DC. Faren Joseph har overlevd Vietnamkrigen, og gjør alt han kan for å glemme de voldelige eksesser krigen drev ham til. Men forgjeves, og når både datterens mann og sønnen hennes blir stukket ned og drept på t-banen av en krigsskadet flyktning fra østblokklandene, klarer han ikke mer. Han flytter fra kona og blir uteligger i Constitution Gardens, like ved minneplaten der navnene til alle Vietnamkrigens falne er risset inn.
Sønnen, Alan, har valgt, om ikke å gå i farens fotspor, så iallfall å utforske den krigsvirkeligheten faren var fortrolig med. Vi følger ham som pressefotograf i Sarajevo, i Rwanda, i Tsjetsjenia og i Irak, hvilket gir Harstad anledning til detaljerte redselsskildringer fra blant annet borgerkrigen i Bosnia og hutuenes systematiske utryddelse av tutsiene.

Det kan virke som om Harstads hensikt er å vise oss at mennesket er født grenseløst ondt, og at det er det ikke noe å gjøre med. Kanskje blir det bedre den dagen vi klarer å bosette oss på en annen galakse, som en av stykkets personer mener, men i denne verden finnes intet håp. Til og med den egentlig ganske humane Alan finner jo en «merkverdig form for lykke» i å fotografere mennesker «som stille og rolig blør i hjel». Det hjelper med andre ord ikke om vi tar avstand fra Harstads nitide grusomhetsskildring. Likevel mener han, uten helt å forklare hvorfor, at det er viktig at vi tar debatten «som handler om våre begrensede evner til medlidenhet og vår grenseløse evne til å se en annen vei.» 

Uansett mening og hensikt, er prosjektet voldsomt og uhyre ambisiøst, og jeg tror nok at det hadde lyktes bedre som roman, for alle de lange, detaljerte beskrivelser av ulike grusomheter kunne da inngått som en slags bakgrunn, i stedet for som her å legges i munnen til den bosniske muslimen Salko, den franske Røde Kors-arbeideren Lefèvre, og tsjetsjenske Yoosuf, alle tre realistisk tolket av Vidar Sandem.

Men disse skildringene ser ut til å spille en langt viktigere rolle for Harstad enn medlemmene i den krigsskadete familien stykket handler om. De to kvinnelige hovedpersonene, moren Kay og datteren Nola, er temmelig klisjéaktig skildret, og jeg synes synd på Tone Danielsen og Heidi Goldmann som begge heroisk forsøker å skape levende kvinner ut av to sjablongmessige roller, som stort sett bare kommer med helt usannsynlige livsbetraktninger.  Et unntak er Goldmanns innlevde gjenfortelling av ulykken som forandret livet hennes.
Joseph Zimmer er ikke stykkets eneste Vietnam-veteran. I Constitution Gardens møter han Bowman (Per Christian Ellefsen) som driver en souvenirkiosk der. Han har nemlig gjenopplevd sine traumer ved å konfrontere seg selv og sin kone med dem, og slik har han klart seg. Denne løsningen redder for øvrig også Zimmers datter Nola fra å bli sinnssyk. Prestasjonene til Per Frisch (Zimmer) og Per Christian Ellefsen (Bowman) imponerer.

Alan burde vært en av forestillingens mest komplekse og interessante personer, og Rolf Kristian Larsen kan ikke noe for at Harstad har gjort ham til en ganske utydelig skikkelse, som nesten ikke sier noe selv, men må nøye seg med å være tilhører til Vidar Sandems tre dokumentarister.

Med god hjelp av scenograf Dordi Strøm og videodesigner Åsmund Bøe har Torkil Sandsund gjort sitt beste for å få et ganske håpløst manus til levende teater. Men fordi Johan Harstad er langt mer opptatt av å utpensle begåtte grusomheter enn av å gjøre sine personer til troverdige mennesker, kan ikke resultatet bli annet enn haltende.

Publisert: 14.09.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
OSV.

OSV.

Krigsveteranene Bowman (Per Christian Ellefsen) og Joseph Zimmer (Per Frisch)

Foto Gisle Bjørneby

OSV.

OSV.

Alan (Rolf kristian Larsen) og Peter (Nils Goldberg Mulvik)

Foto Gisle Bjørneby

OSV.

OSV.

Nola (Heidi Goldmann) og Kay (Tove Danielsen)

Foto Gisle Bjørneby

OSV.

OSV.

Vidar Sandem og Rolf Kristian Larsen

Foto Gisle Bjørneby

OSV.

OSV.

Joseph Zimmer (Per Frisch) og Kay (Tone Danielsen) 

Foto Gisle Bjørneby