home

En total teateropplevelse

Nationaltheatret, Hovedscenen: Styrtet engel

Av Per Olov Enquist
Oversatt av Kjell Risvik
Scenisk bearbeidelse og regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymedesign:Erika Magnusson
Komponist og lyddesign: Erik Hedin
Med Emil Johnsen, Petronella Barker, Frøydis Armand, Eindride Eidsvold, Nils Bech, Ingrid Margrethe Beier, Sebastian Tjørnstad, Kristoffer Rodriguez og Marte Wexelsen Goksøyr

En forestilling som på en og samme tid berører, provoserer og begeistrer!

Jeg har ikke tidligere opplevd at en teaterforestilling på en og samme tid berører meg intenst følelsesmessig, provoserer meg etisk, og fascinerer meg som scenekunst. Men det gjør Kjersti Horns sceneversjon av Per Olov Enquists Styrtet engel.
Når alle de medvirkende mot slutten av forestillingen med energisk livsglede danser ut av scenen mens de synger «Sailing», opplever jeg ett øyeblikk der det ikke er noen avstand mellom Nationaltheatrets fem skuespillere og oppsetningens fire gjester ― Marte Wexelsen Goksøyr, skuespiller med Downs syndrom, Sebastian Tjørstad, stand-up komiker uten armer og bein, cembalist Ingrid Margrethe Beier som har et deformert ansikt og Kristoffer Rodriguez som lider av cerebral parese. Med ett er ingen av dem «utenfor», og opptrinnet er så medrivende at jeg nesten blir rørt til tårer.

Men denne engasjerende scenen følger tett på freakshow'et som på sett og vis er forestillingens høydepunkt, og der Eindride Eidsvold, for anledningen i rollen som «tivolidirektør», viser fram alle de medvirkende som om de var ulike vanskapninger. For at vi ikke skal misforstå hensikten med scenen, men skjønne at vanskapninger er oss alle, løper Eidsvold ned i salen og velger seg ut en tilfeldig tilskuer som typisk «Elefantmann».

Det hjelper ikke ― freakshowet forsterker ubehaget jeg har sittet med siden Sebastian Tjørstad tidlig i forestillingen dukker opp som katten til Brechts forsmådde elskerinne.
Ingen grunn til å mistenke Kjersti Horns intensjoner. Hun er selv liten av vekst, og har nok erfart å bli sett på som «annerledes», så dette er en fordom hun går inn for å bekjempe. Det blir likevel problematisk fordi jeg gang på gang opplever at hun, i sitt forsøk på å likestille avvikere, i stedet faktisk ender opp med å stille dem ut.
Dette dobbelte «budskapet» gjør at mitt rasjonelle jeg er ganske forvirret når jeg forlater Nationaltheatret. Men på ett punkt er jeg ikke i tvil: Som scenekunst er Styrtet engel skjellsettende fordi regissør Kjersti Horn dristig har valgt å gå nye veier, og langt på vei lykkes med det.
Det er ikke gjennom replikkene handlingen drives fram, men ordet spiller fremdeles en viktig rolle, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, ettersom forestillingen tar utgangspunkt i Per Olov Enquists handlingsmessig springende roman som nettopp har sin styrke i det verbale.

Fra åpningssekvensen der Fortelleren (Emil Johnsen) ligger på scenen, og minnes et fremmed isdekket ansikt som han har sett i drømme, og som i videoprojeksjon litt etter litt fyller hele scenen, blir ordet en poetisk komponent på lik linje med det visuelle, det musikalske og det fysisk ekspressive.

På ett plan handler romanen om en ung mann, Fortelleren, med mange biografiske trekk til felles med Enquist selv. Han utforsker sine drømmer i et forsøk på å oppnå en slags forståelse av hvem han er. Sentralt i boka står tre ulike «kjærlighet»shistorier der  de to første bygger videre på livet til historisk kjente personer: Den ene er en ganske banal fortelling om den sterkt alkoholiserte Ruth Berlau, Bertolt Brecht forsmådde elskerinne, mens den andre groteskt og usannsynlig skildrer skjebnen til vanskapte Pasqual Pinon som elsker kvinnehodet som vokser ut av hans eget hode. Den tredje handler om Fortellerens venn K og hans kone som etter tur utvikler en intens kjærlighet til Gutten, en ung morder som også dreper deres datter. Som Fortelleren sier om sin venn, «noen ganger innbiller jeg meg at du elsket ham høyere enn du noensinne elsket ditt eget myrdede barn». En uforståelig, ganske meningsløs historie.

Tittelen, Styrtet engel, henviser til den religiøse sekten som amerikaneren Lavey i 1966 bygget opp omkring «Satan, engelen som var blitt utstøtt og forkastet fra himmelen … ned til menneskene, og … dermed blitt de utstøttes helgen, de avvistes Gud, de ikke full¬endtes, altså menneskets Gud.»  Enquist tar seg den frihet å la Lavey grunnlegge Den sataniske Kirken i 1930, og lar menigheten «nesten helt og holdent [bestå] av vanskapte mennesker». Et underliggende postulat i romanen ser altså ut til å være at alle vi mennesker på hvert vårt vis er vanskapte monstere, et moment som Kjersti Horn videreutvikler.
Enquists Styrtet engel hører ikke til mine store litterære opplevelser, jeg skjønner rett og slett ikke hvor forfatteren vil hen, eller hva han vil si oss. Det er kanskje derfor jeg har langt større utbytte av Kjersti Horns sceniske versjon, en total kunstnerisk opplevelse som på mange måter også er en videreutvikling av det absurde teater.
Sterke prestasjoner fra hele ensemblet, ikke minst imponerer Sebastian Tjørstads fysiske smidighet og humørfylte allsidighet, en suggestiv scenografi, et stemningsskapende musikalsk lydbilde gjør det lettere å bære over med at forestillingen til tider blir litt for eksplisitt og voldsom.
Jeg ser fram til neste Kjersti Horn-oppsetning!

Publisert: 10.10.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Styret engel

Styret engel

Foto Gisle Bjørneby

Styrtet engel

Styrtet engel

Emil Johnsen og Sebastian Tjørstad

Foto Gisle Bjørneby

Styrtet engel

Styrtet engel

Ingrid Margrethe Beier, Marte Wexelsen Goksøyr, Eindride Eidsvold og Petronella Barker.

Foto Gisle