home

Multimedial teaterforelesning

Det Norske Teatret, Scene 2: «Faust»

Av Johan Wolfgang von Goethe
I ein versjon av Jon Fosse
Regissør: Eirik Stubø
Scenograf og kostymedesignar: Kari Gravklev
Videodesignar: Boya Bøckman
Med Svein Tindberg, Lasse Kolsrud, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Gjertrud Jynge, Trini Lund, Sigve Bøe, Espen Løvås, Kyrre Hellum

Eirik Stubø har laget en intellektuelt utfordrende, men gjennomført refleksjon over Goethes  «Faust

Mens publikum inntar salongen, går skuespillerne rundt på scenen mellom tilfeldig plasserte møbler som ikke skaper noen enhetlig scenisk illusjon, men snarere teatralsk kaos. På et lerret som dekker hele bakveggen avløser skiftende videoprojeksjoner hverandre så fort at det er vanskelig å holde fast på noen av dem, men til sammen presenterer de en slags historikk over «Faust»s betydning i vår moderne tid.
Litt etter litt dempes lysene, og Kyrre Hellum kommer fram. Han forklarer oss litt om stykket, ramser opp de uendelige mange personene, og de like uendelig mange stedene der handlingen skal utspille seg.
Denne åpningssekvensen erstatter enkelt og effektivt Goethes første «forspill», der en samtale mellom Teaterdirektør, Dikter og Gjøgler understreker at dramaet om Faust er teater, ikke realistisk virkelighet. Og som for å minne oss om «Faust»s plass i norske teaterhistorie, får vi så høre et opptak av Goethes «tileigning», lest av Halldis Moren Vesaas, den første som oversatte stykket til nynorsk.
Men i dag står Jon Fosse for sceneteksten, og i programmet skriver teatret ikke «omsetjing», men «i ei versjon» av Jon Fosse, hvilket tyder på at dette ikke er trofast gjendiktning av originalen.
Den tyske fortellingen om den lærde professor Faustus som solgte sin sjel til Djevelen for makt og kunnskap, oppsto på 1500-tallet i et strengt religiøst Europa der forskning som kunne forstyrre Kirkens verdensbilde ikke var tillatt. Historien ble kjent og populær over landegrensene, Christopher Marlowes «The Tragical History of Doctor Faustus» ble uroppført i 1589, og som barn så Goethe dukketeaterversjonen av historien.
Hos Goethe er Faust en eldre lærd professor, men til tross for alt han har lest og studert, er «alt eg veit/at vi ikkje kan vita». Dypt deprimert opplever han at «eit hundeliv kan ikkje verre bli». Så dukker Mefisto opp. Han har inngått et veddemål med Gud om Fausts sjel, og lover Faust å oppfylle alle hans ønsker i dette liv, hvis Faust vil gjøre det samme for ham i det neste. Avtalen blir inngått og sammen vandrer Faust og Mefisto ut i verden.
Den første Faust møter er Gretchen, en ung jente av folket, som er litt over fjorten år. Han gir straks beskjed til Mefisto at «om eg ikkje har fått/den jenta i seng før midnatt/så skilst vår veg». Takket være kostbare gaver og påtrengende kurtise, blir Gretchen hodestups forelsket – med katastrofale følger.
I stykkets siste scene sitter hun i fengsel og venter på å bli henrettet. Hennes bror er blitt drept i slagsmål med Faust, moren hennes er død, og etter at Faust sviktet henne, har Gretchen i et anfall av sinnsforvirring drept barnet de fikk. Faust vil få henne fri, men hun overgir seg til Gud, og i det Mefisto konstaterer at hun er dømt, sier en stemme fra oven: «Ho er frelst».
Goethe skrev «Faust» som et lesestykke, og i dag er det vanskelig å sette det opp slik det er skrevet: den melodramatiske historien overskygger det filosofiske problemet Goethe stiller i Fausts åpningsmonolog.
Eirik Stubø har derfor valgt en egenartet metaløsning: Hans versjon av «Faust» inngår i en slags multimedial forelesning over stykket ― et grep som understrekes av skuespillernes distanserte og upersonlige, men samtidig intense og nære tolkning av personene de skal framstille.
Nettopp denne mangelen på innlevelse i et drama fra en forgangen tid, får paradoksalt nok fram at også i dagens likestilte samfunn begår menn med makt og autoritet overgrep mot unge, godtroende kvinner. Og Stubø understreker denne aktuelle parallellen når Gretchen i sluttscenen «frelses» ved at Vårherre i Trini Lunds skikkelse går sammen ned en sykeshuskorridor. Han har også valgt å «modernisere» flere lange tekstpartier gjennom poplåter som Zeppelins «Stairway to heaven».

Eirik Stubøs tolkning er en gjennomført refleksjon over «Faust». Men det er jeg først kommet fram til etter å ha tenkt og fundert over forestillingen i snart to dager: Sjelden har en oppsetning stilt meg så mange spørsmål. Som teaterkunst berørte den meg ikke. Men den viste seg å være en skikkelig intellektuell utfordring!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 21. oktober

Publisert: 23.10.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Faust

Faust

Kyrre Hellum, Trini Lund, Sigve Bøe, Marthe (Gjertrud Jynge), Espen Løvås, Mefisto (Svein Tindberg), Faust (Lasse Kolsrud), Gretchen (Ingeborg Sundrehagen Raustøl)

Foto Erik Berg

Faust

Faust

Faust (Lasse Kolsrud), Gretchen (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og Mefisto (Kyrre Hellum)

Foto Erik Berg

Faust

Faust

Mefisto (Svein Tindberg) og Faust (Lasse Kolsrud) med Espen Løvås, Trini Lund

Foto Erik Berg