Siste kritikker:

Tverrkulturell samisk poesikonsert

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvás: «Den Rimhåra og Draumesjåaren»

Gjestespill på Det Norske Teatret, Scene 3
Tekst og musikk: Nils Aslak Valkeapää
Til nynorsk ved Jon Todal
Regi: Haukur J. Gunnarsson
Koreograf og medregissør: Indra Lorentzen
Scenografi: Aage Gaup
Kostymer: Berit Marit Hætta
Musikalsk ledelse: Roger Ludvigsen
Med Egil Keskitalo, Nils Henrik Buljo
Koret: Inga-Máret Gaup-Juuso, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Mary Sarre

I islandske Haukur Gunnarssons regi blir samiske og japanske kulturuttrykk til en mytisk virkelighet vi alle kan kjenne oss igjen.

Samiske Nils Aslak Valkeapää var en allsidig kunstner. Mest kjent er han som forfatter, og i 1991 mottok han Nordisk Råds Litteraturpris for samlingen Solen, min far. Men han arbeidet også som billedkunstner og fotograf og stilte blant annet ut i Kina, Japan og USA. Han startet imidlertid sin kunstnerkarriere med musikk, i 1968 utga han sin første LP, med både tradisjonell og tonesatt joik, i 1994 framførte han velkomstjoiken under OL på Lillehammer, og han komponerte musikken til filmen Veiviseren, der han også hadde en rolle.
Han døde i 2001, bare 58 år gammel. I år ville han ha fylt 70, og i den anledning har Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš valgt å hente fram sin 2007-oppsetning av Den rimhåra og Draumesjåaren, det eneste Valkepää noen gang skrev for scenen. Valkepää som ofte gjestet Japan, var fascinert av det stiliserte og tradisjonsrike japanske noh-teatret, der de bærende elementer er musikk, pantomime-dans og poetiske tekster. Det var denne formen han benyttet seg av i stykket, og under en festival i Sapporo i 1995 presenterte han teksten lest av to japanske skuespillere, akkompagnert av joikere. Men med Beaivváš' tolkning fra 2007 ble stykket for første gang satt opp på en scene.
Den rimhåra og Draumesjåaren har undertittelen «Poesikonsert», og er da heller ikke dramatikk i tradisjonell forstand. En ung reinjeger, sliten etter dagens vandring, sovner ved bålet. Da dukker den «rimhårede» sagnskikkelsen opp i drømmen hans ― eller i drømmens andre virkelighet for «dette er den tida,/tida som ikkje er noka tid./Draumen som er eit liv/ Livet som er ein draum/som er eit liv/draumen i livet». Hele stykket består av den lang poetiske samtalen der den gamle formidler sin livsvisdom til den unge: «det gode finnes i det vonde/det vonde i det gode» og «det einaste du treng, er kjærleiken/at du kunne våga å elske deg sjøl så høgt at du forstod/at du difor treng dei andre». Reingjeteren må heller aldri glemme at han som menneske er en del av naturen.
Musikken spiller en viktig rolle, og den rimhåredes budskap understrekes og og illustreres ikke bare av joiker, men også av selvstendige komposisjoner som på svært vellykket vis tydeliggjør og understreker den samiske fortellingens allmennkulturelle perspektiv. Det gjør også Indra Lorentzens koreografi: Enkelt og stilisert framhever den det rituelle og mystiske ved fortellingen, fra første scene der samtlige skikkelser toger langsomt inn på scenen til de forlater den en time senere.

Selv om Beaivváš denne gangen har sørget for god teksting, må jeg innrømme at det til tider ble litt tungt å følge en så innfallsrik tekst bare ved å lese den på en sidevegg, og jeg misunner de tilskuerne som forstår nordsamisk. Joikene er ikke tekstet ― men de er kanskje ordløse også i originalen, slik at de ikke utgjør noen kommentar til de talte replikkene?
Samspillet er godt mellom Egil Keskitalo som «den rimhåra» og Nils Henrik Buljo som Reingjeteren, og visuelt er forestillingen meget vellykket: Aage Gaups enkle scenebilde utnytter effektivt den geometriske motsetningen mellom sirkel og firkant, og Knut Hermansens lysdesign følger stemningen i teksten.
En fin teateropplevelse der islandske Haukur Gunnarsson makter å forene det samiske og det japanske til til et uttrykk som angår oss alle.