home

Høyt og lavt

Kristian Meisingset
Kulturbløffen
Cappelen Damm 2013, 192 sider

Meisingsets utfall mot kulturpolitikken har sympatiske sider – men forfatteren er et levende bevis på at han selv tar feil.

Kristian Meisingsets høyst personlige analyse av norsk kulturpolitikk gjennom de siste femti årene har ført til en engasjert debatt om et viktig tema som sjelden blir drøftet i mediene.
Undertittelen på forsiden forteller oss at boka handler om «hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest». For å bevise den kuriøse påstanden, har Meisingset foretatt en rask, men likevel ganske grundig etterforskning av en rekke ulike kunst-og kulturfenomener.
Han analyserer dagens kulturtilbud på tre ulike nivåer. I det første, det mest interessante og utfordrende, retter han søkelyset mot det han kaller «Elitens kultur». Den finner han på Riksteatret, på det privateide Astrup Fearnley-museet, på Kunstnernes Hus og på Operaen. Han konkluderer med at det er på høy tid å ta et oppgjør med det han ser som det grunnleggende prinsippet i vår kulturpolitikk, «den egalitære ideologien» som går ut på at all kultur som mottar offentlig støtte, er kultur for alle, ettersom vi alle er like.
Han mener at i virkeligheten når denne kulturen bare ut til et fåtall, til «eliten». For eksempel er Operaens mål om «et publikum som speiler befolkningen, bare et ornament som skal pynte på institusjonen for naive myndigheters øyne. I realiteten går det enorme midler fra felleskassen for at en bestemt gruppe skal kunne fremstå som enda mer distingvert».
Men det nekter eliten å vedkjenne seg. Den slutter opp om tanken om at kunsten er ment for alle, kanskje fordi den er redd for at det offentlige ellers ikke lenger vil støtte «finkulturen» økonomisk. Eliten ser ikke at den egalitære ideologien faktisk kan utgjøre en fare for kunsten, fordi folkelighetskravet begrenser institusjonenes mulighet til å satse dristig og nyskapende.

Andre del, «Middelmådig kultur» er mindre profilert og poengtert. Som eksempler på det middelmådige har Meisingset funnet fram til Kilden teater- og konserthus i Kristiansand, det ennå ikke åpnede Kulturhuset på Hamar, Nationaltheatrets deLillos-musikal og til slutt forlagenes skjønnlitterære utgivelser. Med utgangspunkt i en subjektiv vurdering av Johan Harstads roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet», går han, med en endeløs rekke forvirrende og uklare tall, løs på norsk forlagsverden, Kulturrådets innkjøpsordninger og dagens biblioteksystem.

I siste del, «Folk flest sin kultur» ser Meisingset endelig ut til å være på hjemmebane . Han starter med en tolv sider lang hyllest til «Harry Potter», fortsetter med å analysere norsk filmbransje med utgangspunkt i «Man of Steel», og avslutter det hele med «Børst og katedral» en visitt til knutepunkt-festivalen Norsk Country Treff på Bræin.

Det er ikke vanskelig å dele Kristian Meisingsets skepsis til den kulturpolitiske verdien av knutepunkt-festivalene. Hele knutepunkt-institusjonen burde egentlig vurderes ganske kritisk. Det er heller ikke vanskelig å slutte seg til hans kritikk av norsk bokverden: Femti år etter at innkjøpsordningen ble innført fordi det omtrent ikke ble utgitt ny, norsk skjønnlitteratur, er det på høy tid å gjøre den til gjenstand for en grundig og perspektivrik analyse. Og det blir spennende å se om de mange kulturhusene som bygges over hele landet, lykkes i å nå målet om å bli «arenaer for felles opplevelser». Selve bygningene er jo så dyre at det kan vanskeliggjøre et mangfoldig og allsidig tilbud.
Selve grunntanken i «Kulturbløffen» er heller ikke så problematisk. Meisingset er opptatt av at vi må erkjenne at kulturen tar mange ulike former. Greit nok. Men å fortelle oss at det finnes både populær kultur og «finkultur», er å slå inn åpne dører. Det trengs det ikke en bok på nesten 200 sider til.
Han ser heller ikke ut til å mene at avvisningen av den «egalitære ideologien» bør føre til en radikal omlegging av dagens kulturpolitikk: Tvert imot må vi godta at noen fortsatt vil «få mer enn andre. Noen som har mye fra før, vil få enda mer fra staten.»
Det viktigste budskapet hans ser derfor ut til å være at nettopp våre kulturvalg beviser at vi fremdeles lever i et klassedelt samfunn, med «eliten» på den ene siden og «folk flest» på den andre.
Her mener jeg Meisingset ikke har fulgt med tiden, og enten ikke ser, eller kanskje ikke vil se, at dagens varierte kulturtilbud når fram til et langt mer sammensatt publikum enn det han påstår, med utgangspunkt i forholdsvis unyanserte tall fra Statistisk Sentralbyrå.
Det er han selv et godt eksempel på: Han vedkjenner seg å være «en del av eliten», og betror oss at teatret har gitt ham noen av hans største kunstopplevelser. Men samtidig «skvetter og fniser [han] av fryd» når han ser «Man of Steel» på Colosseum, og filmen er «noe av det morsomste han har sett».
Dersom han mener at denne allsidigheten nettopp beviser at han  er er unntaket, høyt hevet over plebsen, vil jeg påstå at han tar feil. Langt på vei har vår egalitære kulturpolitikk lykkes. Dersom det ikke slår ut med stadig høyere besøkstall på de ulike institusjonene, kan forklaringen ligge et helt annet sted ― i teknologiens invasjon av menneskenes fritid.
Min hovedinnvending mot boka er at den er altfor springende og selvmotsigende, og det er synd at Meisingset ikke har anstrengt seg mer for å gi klart uttrykk for sine kulturpolitiske hensikter. Men det kan skyldes at boka ser ut til å ha vært skrevet svært fort ― kanskje for å inspirere den nye regjeringen til en ny kulturpolitikk?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 8. november

Publisert: 12.11.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kristian Meisingset

Kristian Meisingset