Siste kritikker:

Den glemte Sigurd Slembe

Teatret Vårt: "Sigurd Slembe"

av Bjørnstjerne Bjørnson Regi og bearbeidelse: Uwe Cramer Scenografi og kostymer: Ulv Jakobsen Musikk: Marilyn Mazur Med Svein Solenes, Valborg Frøysnes, Audun Sandem med flere

Med «Sigurd Slembe» satser Teatret Vårt dristig. En sterk annen akt redder oppsetningen i land.

Som teatersjef Carl Morten Amundsen skriver i programmet til Sigurd Slembe, det er lenge siden Bjørnson og Ibsen ble betraktet som «jevnstore» dramatikere. Teatersjefen er enig i ettertidens dom: Ibsen er den suverene mester. Men hvem har sagt at bare de suverent beste skal få leve videre? Shakespeare er størst, men vi kan fremdeles fryde oss over både Webster og Ben Jonson, jf. sistnevntes Volpone på Torshov i vår.

Med andre ord, det er en meget god idé av Carl Morten Amundsen igjen å gi publikum sjansen til å bli kjent med ett av Bjørnsons minst spilte stykker: I motsetning til Geografi og kjærlighet og Paul Lange og Tora Parsberg som stort sett settes opp en gang i tiåret, er det nesten 50 år siden Sigurd Slembe sist ble spilt på Nationaltheatret, også den gangen (1960) i en bearbeidet versjon der de opprinnelig tre dramaene var kuttet ned til en helaftensforestilling.

Den historiske Sigurd Slembe levde på 1100-tallet, en periode da borgerkrigene herjet landet. I første del befinner vi oss i Stavanger, der den unge Sigurd Slembe forlanger å få vite hvem han er sønn av, Motvillig forteller moren at han er uekte sønn av kong Magnus Berrføtt, og dermed halvbror til dagens konge.. Dette styrker Sigurd Slembe i troen på at han er eslet til noe stort. Noe senere møter vi ham igjen på Orknøyene. Her pågår en kamp mellom to jarlebrødre, Pål og Harald, og Haralds mor driver et komplisert renkespill sammen med sin enda mer maktsyke og intrigante søster. Sigurd prøver å forsone brødrene, men taper for kvinnenes renkespill. Han finner også kjærligheten, men han er for rastløs og for ærgjerrig til å slå seg til ro. I siste del er han kommet hjem til Norge. Da hans svake halvbror, den fordrukne kong Harald Gille, nøler med å anerkjenne ham, tar Sigurd like godt livet av ham. Det er den første udåden han gjør seg skyldig i, han som hittil alltid har ønsket fred og forsoning. Han lar seg utrope til konge, men blir fordrevet og starter en geriljakrig mot Norge. Han taper, og når døden kommer, lar Bjørnson ham forsones, og endelig gi avkall på sine stormannsgale drømmer.

På Bjørnsons tid var kanskje norsk middelalderhistorie kjent for mange. Det er den ikke lenger i dag, og det var ikke lett å følge handlingen i Sigurd Slembe. Programmet inneholder verken opplysninger om tiden eller om de historiske personene, og tilskueren er prisgitt det som utspiller seg på scenen. I annen del faller brikkene på plass, men i store deler av første akt var det nesten umulig å få tak i den overordnete helheten – hvilken konflikt var de to mektige kvinnene så opptatt av, hva var det i veien med Håkon Jarl, og hvem var han egentlig? Historien er komplisert fra Bjørnsons hånd, og blir ikke enklere når regissøren instruerer skuespillerne til å skrike ut mesteparten av replikkene. Uvante akustiske forhold i Drammen kan forklare noe, men ikke alt, og det har skjedd før at utenlandske instruktører har hatt problemer med å vurdere om det som blir sagt er forståelig for tilskuerne.

Med Sigurd Slembe gjør tysk regi, i light versjon, sitt inntog på et norsk regionteater. Det teatrale understrekes, før pause er for eksempel skuespillerne en del av publikum, og i stedet for å bygge opp realistiske og konsistente karakterer, gir de voldsomt fysisk uttrykk for alle følelser. Svein Solenes skaper en hissig, krigersk og plaget Sigurd, og nybegynner Audun Sandem har et utvilsomt scenisk nærvær. Jevnt gode prestasjoner for øvrig, men spillestilen er krevende, og selv om ensemblets behersker det fysiske spillet med glans, har de ikke like lett for å forene det med nyansert replikkføring.

Prosjektet har sine svakheter, men det er løfterikt at et regionteater satser så kunstnerisk dristig, og en sterk annen akt redder forestillingen i land.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 22. september