Originalt scenespråk, aktuelle konflikter

Det Norske Teatret, Hovudscenen: "Tjue tusen sider"

Av Lukas Bärfuss
Omsetjing: Ragnar Hovland
Regi: Peer Perez Øian
Komponist og lyddesignar: Atle Halstensen
Scnograf og kostymedesignar: Etienne Pluss
I rollene Mattis Herman Nyquist, Charlotte Frogner, Jon Bleiklie Devik, Marianne Krogh og åtte skuespillere til i 25 ulike roller

Sveitsiske Lukas Bärfuss er litt vel ordrik til tider. Men Tjuetusen sider er både originalt og aktuelt teater

Sveitsiske Lukas Bärfuss regnes i dag som en av Europas ledende yngre dramatikere. Tidligere har Det Norske Teatret satt opp både Bussen og Våre foreldres seksuelle nevrosersom for øvrig først ble spilt på Den Nationale Scene.
I sin dramatikk tar Bärfuss opp aktuelle og kontroversielle spørsmålsstillinger i et originalt og moderne scenespråk. Sentralt i Tjue tusen sider som hadde urpremiere i 2012 i Zürich, står en offisiell rapport om Sveits under annen verdenskrig. Den viser blant annet at forfulgte flyktninger ble utlevert til Nazi-Tyskland, og at landets banker ikke skydde noe for å berike seg. Rapporten ble utgitt i 2002, men skal mer eller mindre ha blitt tiet i hjel. Dramaet er fortellingen om unge Tony (Mattis Herman Nyquist), som ikke makter å tie når han blir kjent med rapportens innhold.
Rammen om Tjue tusen sider er derimot urealistisk: For endelig å bli kvitt hele rapporten, velger redaktøren å kaste de 25 bindene ut av vinduet i en pappeske. Ved et uhell treffer esken Tony rett i hodet, men det resultat at innholdet i bøkene lagrer seg i hjernen hans.Når stykket begynner, kan han alle de tjuetusen sidene utenat.
Stykket åpner med en for så vidt vittig, absurd, men litt for langtrukken dialog mellom lege og nevrolog Elena Gosbor (Marianne Krogh) og Lisa (Charlotte Frogner) som er kommet for å hente kjæresten Tony. Han er nemlig innlagt på psykiatrisk avdeling, for legene tror han er blitt gal når han påstår at «ulykken» har ført til at han nå har rapportens fem bimd lagret i hjernen. 
Snart rømmer Tony fra sykehuset, og begynner å innhente bakgrunnsstoff om rapporten. Etter hvert tar han kontakt med en nærradio: Nå vil han offentliggjøre de pinlige sannhetene han bokstavelig talt bærer på. Han håper på reaksjoner fra engasjerte lyttere, men den eneste som kontakter ham er kunstneragenten John Bast (Jon Bleiklie Devik): Han mener nemlig Tony har alt som skal til for å bli stjerne i landets største TV-show, «Ultratalentet».

Fra nå av tar forestillingen fart, treffende aktuelle er både samfunnssatiren over dagens underholdningsindustri, og den krasse fortids-utleveringen som også har et allment perspektiv: Sveits' rolle under annen verdenskrig var ganske spesiell, men de fleste land har en del episoder i sin historie som de helst ikke vil minnes. Tankevekkende er den korte scenen der Oscar (Jan Martin Johnsen), som mot alle odds har overlevd Auschwitz, uventet dukker opp og forteller at han «har gjort alt for å gløyme. Eg vil ikkje hugse. Det er derfor eg er i dette landet. Her er det ingen som hugsar».
Før pause er det ikke alltid like lett å følge utviklingen i historien, og selv om de ulike episodene er velspilte med en del vittige replikker, blir de svært ordrike. Det ser ut til å være en tendens hos Bärfuss. Det jeg skrev om Bussen i sin tid gjelder også her: «stykket er svært ordrikt, men det er vanskelig å forstå hvor Bärfuss vil med de lange dialogene. Iblant har de et visst absurd vidd, men stort sett er de stillestående og innholdsmessig temmelig likegyldige».
Her gjelder dette først og fremst de lange utredningene til den psykiatriske pasienten Buff  (Jan Martin Johnsen),  men til dels også den uendelige diskusjonen mellom nærradioens folk, eller samtalen mellom Tony og den tidligere journalisten Wüthrich. Det er utvilsomt to viktige scener innholdsmessig, men i den utformingen Bärfuss har gitt dem, sinker de de den dramatiske spenningen mer enn de framskynder den. Og det er verken regissørens eller skuespillernes skyld.
Men etter pause blir «Tjue tusen sider» både dramatisk vellykket og interessant. Briljant benytter Bärfuss elementer fra underholdningssjangeren, for eksempel revynumre, til å belyse og drøfte alvorlige og dagsaktuelle temaer. Dette originale scenespråket kommer fullt ut til sin rett i Peer Perez Øians treffsikre regi, samtidig som det absurde perspektivet understrekes gjennom den oppfinnsomme scenografien til Étienne Pluss. Bortsett fra Nyquist og Frogner som begge bare har en rolle, skifter resten av ensemblet raskt og imponerende mellom 30 ulike skikkelser.
Mattis Herman Nyquist, en av dagens mest spennende yngre krefter, overbeviser som Tony, en ung mann som helt til ulykken skjedde, bare hadde levd i øyeblikket, og aldri blitt riktig voksen, mens Charlotte Frogner er en nøktern og kjølig Lisa. Jon Bleiklie Devik er blant annet en begeistret moderne kunstneragent, John Martin Johnsen en rørende Oscar, og Bernhard Ramstad en morsom knappesorterer, tidligere historiker.
Ingen tvil: Til tross for en noe ujevn første del er Tjue tusen sider blitt originalt og godt teater.

Publisert: 29.01.14 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!