home

Sonetter til besvær

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Sonetter»

Av William Shakespeare
Gjendiktet av Erik Bystad
Musiker: Leo Schmidthals
Regi: Laurent Chétouane
Scenografi og kostymedesign: Sanna Dambowski
Med Petronella Barker, Thorbjørn Harr, Hermann Sabado, Ågot Sendstad og Andrine Sæther

På mange plan en fin forestilling ― men ikke lett å fatte sonettene fullt ut.

I april er det 450 år siden Shakespeare ble født ― et jubileum som både Nationaltheatret og Det Norske Teatret markerer ved å lage teater av hans kjente diktsamling Sonetter. På Det Norske får William i lyst og last premiere i april, mens Sonetter, Nationaltheatrets sceneversjon, hadde premiere på Amfiscenen onsdag i regi av Laurent Chétouane.

Franskfødte Laurent Chétouane har bygd opp sin teaterkarriere i Tyskland, og på Nationaltheatret har han tidligere satt opp to «dekonstruerte» klassikertolkninger: Molières Misantropen i 2009, Ibsens Et dukkehjem i 2010. Denne gangen går han nye veier, og tar utgangspunkt i det teatrets hjemmeside betegner som «typiske ikke-teatrale tekster».

I Sonetter henvender Shakespeare seg først seg til en vakker ung mann, deretter til «Den mørke damen», samtidig som han filosoferer over kjærlighetens irrganger. Kjærlighetserklæringene til den unge mannen, som ingen sikkert vet hvem var, har fått mange til å stille spørsmål om Shakespeares seksuelle legning. Temaet er fremdeles aktuelt og brennbart, og Erik Bystad, hvis oppfinnsomme gjendiktning av sonettene brukes i forestillingen, ga før jul ut Den erotiske Shakespeare der han gir sine svar på de mange spørsmålene sonettene har reist gjennom tidene.

Det biografiske perspektivet er borte i Laurent Chétouanes oppsetning, der elskerens eller den elskedes kjønn også spiller liten rolle: Den sceniske tolkningen konsentrerer seg om Shakespeares skildring av kjærlighetens mange faser, som tvil, sorg, glede, svik og forgjengelighet. Chétouane har delt oppsetningen i fem partier, og vekslingen mellom dem markeres ved at en av de fem skuespillerne trekker et svart gardin over scenen, for så straks å trekke det tilbake igjen.
Skuespillerne, to menn og tre kvinner, veksler mellom å fremsi de 25 sonettene som er valgt ut blant samlingens 154, og mens en av dem gir en innsiktsfull og intens tolkning av diktets intrikate innhold, beveger de fire andre seg rundt på scenen med et fysisk ekspressivt kroppspråk og uttrykksfull mimikk.
Laurent Chétouane skal i den senere tid ha blitt stadig mer opptatt av dans som scenespråk, og det gir seg uttrykk her. Det teatrale understrekes ved at de fem stadig tar av og på seg ulike elisabetanske kostymedeler, og grasiøst leker seg med de mest ulike rekvisitter. Det hele akkompagnert av Leo Schmidthals som har komponert en tidløst vemodig musikk som framhever teksten, og bare ytterst sjelden overdøver det som blir sagt.
På flere plan er forestillingen en glede å følge. Men de fleste kjenner nok ikke samtlige 25 sonetter ut og inn, og da er det vanskelig, for ikke å si umulig, å oppfatte diktene fullt ut. Et par, som «Min dames blikk» eller «Én roser seg av herkomst», er tindrende klare, men mesteparten preges av kompliserte metaforer, kontraster og ordspill, og må leses flere ganger for fullt ut å bli forstått. De dyktige skuespillerne makter alle å formidle grunntonen i de ulike diktene, men ingen kan vente at de skal klare å få oss til å følge tekstenes kompliserte tankesprang.
Jeg er ikke i tvil om at jeg ville hatt en langt rikere opplevelse dersom tekstene var blitt projisert på bakveggen. Men det ville kanskje ha spolert forestillingens visuelle styrke?

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen 14. februar

Publisert: 15.02.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen10.03.14 10:59
Enig med deg både hva Shakespeares "Sonetter" og Bystads gjendiktning angår. Men du er antakelig mer auditiv enn meg - jeg hadde som sagt problemer med å følge de viktige meningsbærende nyansene i den kompliserte teksten. Misunner deg ....
Ingrid Birkeland09.03.14 18:35
Det er ingen gitt å fatte vidden og dypet i Shakespeares tekster være seg sonnetter andrediktsykluser ellerdrama/komedier. Men gå til Amfi medåpne sanser og ta med hvert ord. Hver lille bevegelse av de fem aktørene og finn alle variasjonene på det evige spørsmål : hva er kjærlighet .? Har lest det meste. Og på engelsk fant oversettelsene gode og ettertenksomme Om enn det norske språket aldri kan konkurrere med datidens engelske medalje dets mangfoldige betydninger men all honnør til Erik Bystad ! Fin opplevelse og et meget lyhørt publikum. Takk for meg !
Sonetter

Sonetter

Petronella Barker og Andrine Sæther

Foto Gisle Bjørneby

Sonetter

Sonetter

Hermann Sabado og Petronella Barker

Foto Gisle Bjørneby

Sonetter

Sonetter

Petronella Barker, Thorbjørn Harr, Ågot Sendstad og Andrine Sæther. Musiker: Leo Schmidthals

Foto Gisle Bjørneby