Siste kritikker:

Forvirrende rekonstruksjon

Nationaltheatret, Malersalen: «Hushjelpene»

Av Jean Genet
Oversatt av Hege Randi Tørresen
Regi og bearbeidelse: Ragnar Lyth
Scenografi og kostymer: Harald Lyth
Med Kai Remlov, Bjørn Skagestad og Magnus Myhr

Hushjelper og beboere på aldershjem viser seg å ha lite til felles.

Det skjer ikke ofte at jeg forlater teatersalongen i sterk forvirring, men det gjorde jeg etter at Hushjelpene, ― utilsiktet eller nøye planlagt? ― hadde premiere lørdag, på Kvinnedagen. Min forvirring skyldes først og fremst Ragnar Lyths regigrep.
Skal en regissør i dag sette opp et kjent stykke, og bli tatt kunstnerisk på alvor, er hun eller han nærmest forpliktet til å dekonstruere teksten. Ragnar Lyth har valgt en annen løsning, man kan kanskje si at han «rekonstruerer», det vil si gjenoppbygger, Genets fortelling om de to hushjelp-søstrene som drømmer om å myrde sin arbeidsgiver, den rike, forfengelige og jålete Madame.
I 1933 tok to franske hushjelper, som også var søstre, bestialsk livet av av sin arbeidsgiver og datteren hennes ― de rev blant annet ut øynene deres mens de fremdeles var i live. Forbrytelsen er fremdeles en av Frankrikes mest kjente kriminalsaker, og selv om Jean Genet benektet det, er det en utbredt oppfatning at den inspirerte hans debut-stykke, Hushjelpene fra 1946.
Jean Genet (1910-1986) ble født av ukjent far og forlatt av moren syv måneder gammel. Han tilbrakte mange av sine ungdomsår i fengsel, og det var der han begynte å skrive. Hans første romaner ble vurdert som så perverst pornografiske at de ble gjenstand for sensur, men støttet av Jean Cocteau og Jean-Paul Sartre ble han etter hvert en anerkjent forfatter.

Hans verk tolkes gjerne som en hyllest til livets mørke og onde krefter, men han benyttet et klassisk, ytterst raffinert fransk, et språk som også kjennetegner Hushjelpene, og som understreker at stykket ikke er ment som et realistisk, samfunnskritisk drama, men mer som en variasjon over kompliserte spørsmål som sosiale forskjeller, identitet, undertrykking, underkastelse, drøm og virkelighet.
Det er nok grunnen til at Ragnar Lyth, som kjenner stykket så godt at han har skrevet librettoen til en opera basert på det, ikke har hatt betenkeligheter med å endre handlingen radikalt: han har flyttet den fra Madames elegante soveværelse til dagligstuen på et aldershjem der to gamle kvinnelige beboere fabler om å myrde sin Madame, hjemmets daglige leder, samtidig som de i en innviklet teaterlek spiller ut forholdet mellom Madame og beboer. Akkurat som hushjelpene.
Ifølge programmet er meningen med grepet å skildre «en mer gjenkjennelig klassekonflikt» mellom de gamle, som er «utenfor», og de unge samfunnsaktive som altså er «innenfor». Et for så vidt interessant utgangspunkt. Men dessverre egner Genets tekst seg ikke til å illustrere dette innenfor/utenfor perspektivet. Selv om han i forordet til stykket understreker at skuespillerne ikke skal leve seg inn i rollene, men utlevere dem, er likevel situasjonen han skildrer uløselig knyttet til hushjelp/husfrue-problematikken.
Lyth har bearbeidet teksten ganske betraktelig, han har hverdagsliggjort den, og stort sett fratatt den sin litterære, poetiske dimensjon, men han har naturlig nok ikke kunnet omskrive den så radikalt at motsetningen mellom gammel og ung kommer troverdig til uttrykk. En aldershjembestyrer har ikke samme makt overfor beboerne som borgerskapets frue i sin tid hadde over tjenestefolket, og mens det for eksempel er lett å forstå at de unge hushjelpene sikler etter Madames elegante kjoler og sminkesakene hennes, er det lite sannsynlig at de gamle kjerringene gjør det.
Hensikten er god. Slik Genet skildrer klasseforholdene i Hushjelpene, hører de jo fortiden til, men det spørs likevel om det ikke nettopp er dette perspektivet som gir teksten sin styrke. For, til tross for at Kai Remlov og Bjørn Skagestad er briljante, presise og uttrykksfulle som de to gamle damene, og nykommer Magnar Myhr skaper en sjarmerende og morsom Madame, opplever jeg oppsetningen som ganske uklar og usannsynlig. Kort sagt ― en forvirrende rekonstruksjon.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 10. mars