Klassekamp på bygda

Det Norske Teatret: Scene 2 «Trost i taklampa»

av Alf Prøysen
Dramatisert av Kristin Auestad Danielsen
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi og kostymedesign: Mia Runningen
Musikalsk ansvarlig: Ståle Sletner
Med Charlotte Frogner, Marianne Krogh, Sigurd Myhre med flere

 Et dristig og ærgjerrig, men også problematisk prosjekt

Når vi kommer inn, går noen av skuespillerne og hilser på publikum, mens andre vandrer rundt i scenograf Mia Runningen forsamlingslokale, der trappetrinn fører opp til selve scenen. Budskapet er klart: Dette er teater, ikke gammeldags virkelighetsillusjon. Det understrekes ved at ni av de 12 medvirkende veksler mellom å framstille minst 27 forskjellige personer.
Trost i taklampa fra 1950 er Alf Prøysens eneste roman. I samarbeid med Asbjørn Toms laget han en sceneversjon som hadde urpremiere på Det Norske under vinter-OL i Oslo i 1952. I tiåret som fulgte ble den både film og musikal, og nå kommer stykket altså opp igjen i anledning Prøysenåret. Denne gangen i en helt ny dramatisering. Teatersjefen forklarer i programmet at man har ønsket å «vende attende til originalen», og derfor valgt  å «la ein ung dramatikar sjå med nye augo og fri penn på dette viktige verket i norsk arbeidardiktning».
Kristin Auestad Danielsen er dramatikerutdannet på Aarhus Teater. og sceneversjonen av Trost i taklampa er hennes første oppgave for et norsk institusjonsteater. Hun har valgt å gi sin adaptasjon en særegen form: Heller enn å forsøke å tilpasse romanen teatrets klassiske krav, ser det ut til at hun ønsker å overføre romanens fortellergrep til scenen, som når hun lar personene i en og samme replikk skifte mellom å spille seg selv i jeg-form, og omtale seg med distanse i tredje person.
Selve budskapet i forestillingen er tydelig: Prøysen tar både avstand fra bygdefolkets avvisning av Gunvor, et «fattigspjåk frå Smikkstugun» som er blitt hushjelp i Oslo, og nå kommer fisefin og overlegen hjem fra byen på to ukers ferie. Her går for øvrig forestillingen lenger enn boka der Gunvor til slutt faller om etter å ha blitt truffet av en skigardstaur, mens hun på scenen blir slått ned av en av Snekkersvekara.
Det rettes også et kritisk blikk mot den hjemvendte forfatteren Lundjordets romantisering av bygdelivets slavearbeid og fordømmelse av «flukten frå landsbygda». Prøysens skildring av Ringsaker-bygdene like etter krigen er en skarpt og treffende framstilling av en forgangen tid.
Men denne sceneversjonen er mitt aller første møte med romanen, og fortellergrepet gjør at jeg får problemer med å følge med i det som skjer. Marit Moum Aunes regi viderefører Danielsens intensjoner. Som for å framheve at dette er teater, starter forestillingen med sluttscenen, og blir dermed et mer eller mindre bevisst og redigert tilbakeblikk over det som har skjedd.
Opptrinnene avløser hverandre uten logisk konsekvens, og det dukker stadig opp nye personer som vi ikke presenteres for. I romanen gjør nok Prøysen rede for hvem de er. Her skal det tydeligvis være nok at de framstår som typer. Kanskje for å gi scenisk liv til Tor Jonssons kjente «bygdedyr», bruker Moum Aune i en rekke scener ensemblet effektivt som et slags kor, og hun nøler ikke med å benytte grovkornede komiske midler.
Skuespillerne viser en spesiell evne til å levendegjøre ulike bygderepresentanter, her må spesielt nevnes Marianne Krogh som tjenestejenta Krestine. Charlotte Frogner får fram det litt patetiske hos Gunvor, men jeg skjønner ikke helt hvorfor Marit Moum Aune lar henne være så seksuelt pågående overfor både gardsgutten (Sigurd Myhre) og handelsbetjenten (Jan Martin Johnsen).
Denne Trost i taklampa er et dristig og ambisiøst prosjekt. Både dramatiker og regissør har satt seg høye mål, og tilskuere som er fortrolige med romanen, vil antakelig oppleve forestillingen som en spennende kommentar til boka, more seg over å se ulike episoder visuelt framstilt, og ikke ha noen problemer med å skjønne hvem som er hvem når skuespillerne stadig dukker opp i nye skikkelser. Men denne sceneversjonen er mitt aller første møte med romanen, og både fortellergrep og regi gjør at jeg får problemer med å følge med i det som skjer. Derfor ble Trost i taklampa dessverre en skuffelse.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 31. mars 2014

Publisert: 02.04.14 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen	02.02.15 11:07
Takk for innlegg. Men skjønner ikke helt hva du mener?
harald magnus melien	02.02.15 10:48
hvor vill ikke du bynner på hotel cæsar eller ant film og teater ok da skal jeg ikke masse mer hilsen harlad magnus melien